Kommunestyret i Tromsø vedtok i 2015 ny kommuneplan med 50 prosent vekst i innbyggertall til cirka 120.000. Samtidig fornyet de ikke tidligere vedtak om nullvekst i personbiltrafikken. Men byråkratiet later som om nullvedtaket fortsatt gjelder.

Alle vet at kommuneplanen ikke kan gjennomføres med nullbilvekst, fordi bilen er et viktig produksjonsmiddel for næringslivet og familiene. Som stor tilflytter-kommune har Tromsø et selvsagt krav på bilvekst i takt med innflyttermengden. Vi bør ikke være så dårlige forhandlere overfor staten at vi konsekvent tvinges av Vegvesenet til å godta rene urimeligheter mot Tromsø.

Bompengesonene med ghetto-vegger rundt på Tromsøya og 15 begrensede sonepasseringer med nye køer har bil-nullvekst som et viktig grunnlag. Unødvendige tvangstiltak og byråkratisering av folks dagligliv er viktige elementer. De nye begrensningene på kjøring mellom sonene skaper tidstap, nye køer, merutslipp, ekstra bensinbruk og dyrere bilbruk.

Drivstoffavgiften legger ikke skadelige og unødvendige restriksjoner på biltrafikken, snarere tvert imot! Tromsø klarer ikke sin rettmessige del av kommuneveksten uten hjelp fra bilene. Men det viktigste er at bil-nullvekst er ulønnsom, kostnadsdrivende, anti-produktiv og garanterer tilbakegang for Tromsø blant andre vekstkommuner.

Bomsystemet har ekstra innkrevingskostnader på over 400 millioner kroner i 20 år, pluss bygging av bomstasjoner, gateomlegginger, sperringer og det som skal til for å få ghetto-systemet på plass.

Alt dette er unødvendige ekstrautgifter som bare forårsakes av bomsystemet. Disse utgiftene er klart underestimert av veivesenet, men etterpå er det for sent å klage.

Øvrige ekstra, unødvendige kostnader er blant annet renter på 360 millioner kroner og planlegging/administrasjon på cirka 160 millioner kroner, til sammen ekstra driftskostnader på cirka 1 milliard, pluss investeringen i bomstasjoner og sperringer. Drivstoffavgift medfører ingen økte innkrevingskostnader.

Drivstoffavgift kan vokse med 2–3 kroner per liter og justeres lettvint opp/ned uten store utredninger. 2–3 kroner variasjon er innenfor ukentlige endringer i bensinprisen. Uten byvekst får vi da inn 90–120 millioner per år, det vil si 1,8 – 2,4 milliarder på 20 år. Medregnet innbyggervekst blir det over 3 milliarder.

Dette er nok til å betale for aktuelle bilveier og noe mer. Bilene bør selvsagt ikke betale for sykkel- og gangveier pluss andre ”forskjønnelser” som veivesenet har funnet på. Belønningsordningen for kollektivtrafikk bevares.

Noen skremmer med store tall for å ”påvise” nødvendigheten av bompenger. Det hevdes at antall bilturer per dag vil vokse fra 95.000 til 125.000. Hvis man vurderer tallene, så ser man at selv med overdrevne veksttall, så utgjør dette bare 2 prosent per år i gjennomsnittsvekst.

Med alle de lanserte veitiltakene, hvorfor skal ikke veinettet tåle trafikkvekst på 2–3 prosent? Boligveksten er enda høyere.

Drivstoffavgiften belastes likt og rettferdig på alle ut ifra kjørelengde. Bomsystemet favoriserer folk i Sone 1 på bekostning av alle andre, spesielt i distriktene. Det er diskriminerende og urettferdig.

Heldigvis er det bare noen måneder til neste kommunevalg. Velgerne kan da kaste ut bom-kameratene og ta tilbake drivstoffavgiften, hvis ikke bompenge-partiene besinner seg nå foran valget. Ingen partier hadde bompengesoner på Tromsøya i partiprogrammene foran siste kommunevalg. Sviket mot velgerne er entydig.

Det lønner seg ikke å lure velgerne.