Runar startet. Det gjorde Lasse og Mikael også. For ikke å glemme Kent Are og Ulrik. Ja, alle startet de søndagens kamp mot Haugesund. Kampen som markerte slutten på nedrykksstriden og starten på en ny æra for TIL.

Jostein startet denne gangen på benken, mens Fredrik, Peter og Jakob ikke var med i kamptroppen. Jeg snakker selvsagt om «unggutan». Tromsø Idrettslags gylne årganger som alle er nordlendinger og alle har vært elever ved NTG Tromsø.

De er fortsatt unge gutter og neste år vil de være ett år bedre. De får også selskap av flere og enda yngre «guta». Allerede er det klart at 17-årige Sigurd er klar for A-stallen, og kanskje slår flere følge.

Har du mistet tellinga, sier du. Vel, jeg har allerede nevnt 10 av «unggutan». Hvilken annen norsk eliteserieklubb kan slå i bordet med det samme? Eller for den saks skyld, hvilken eliteklubb i verden kan gjøre det samme?

Eventyret i Tromsø er skapt over tid og mange kan ta sin velfortjente del av æren. Den største delen av æren skal likevel guttene selv få. Fordi de jobber hardt.

Og fordi de må takle forventninger og press. På NTG får vi se dette på nært hold. Vår jobb er å utvikle dem som toppidrettsutøvere, gi dem starten på en utdanning og gi dem gode verdier i sin personlige utvikling.

Verdier som også gjør dem i stand til å tåle en trøkk og å reise seg igjen. Vi kaller det den helhetlige utøveren. I dette bildet kan jeg røpe at de jeg har nevnt også har fått sine vitnemål for bestått videregående skole.

Men trøkker må de tåle. Både som enkeltindivider og som lag. Det siste har TIL fått kjent på i år. Da nedrykksspøkelset hamret på døra på Alfheim, ble det ropt på nye løsninger.

Det var slettes ikke opplagt at «unggutan» var del av alle disse. Når det ble oppfordret til å ta fram lommeboka, var det nok andre navn som var i tankene.

Navn som var vanskelige å uttale og spillere som var betydelig eldre. Et slikt press er det vanskelig å stå imot. Jeg vil derfor rose lederne på Alfheim som turte å stå imot og fortsatt ha tillit til «unggutan».

Og så kom han – frelseren. La meg straks legge til at jeg ikke er den mest fotballkyndige på NTG. Snarere tvert om. Sammenlignet med min kollega Sigurd, tidenes toppscorer, er det kun på engasjement og kauking jeg kan matche.

Min vurdering av Simo var derfor nokså overflatisk. Og det overflatiske ga ikke særlig med plusspoeng. Finsk fotball klinger ikke i mine ører. Jeg blir heller ikke imponert over diamanter i ørene. Men så feil jeg skulle ta.

Ja, jeg er rett og slett vanvittig imponert over det Simo har fått til. Ikke minst når det gjelder utvikling av «unggutan». Ja, det han sier er viktig. Samtidig er det mye mer kraft i det han gjør.

De ser at det er lys på kontoret fra tidlig om morgenen til sent på kveld. De ser også at det klargjøres for trening en time før treningen starter. Og de opplever at de blir sett, gitt muligheter og stilt krav til. Ikke bare av frelser Simo, men av hele trenerteamet.

Samtidig vil det være sånn at kun noen få av NTGs elever kommer til å bli del av A-laget. Derfor er det godt å se at også de andre får læring ut av det de ser.

Læring som handler om å bygge lag, stille krav og dyrke kultur. Jeg vil derfor gratulere TIL med fornyet eliteseriekontrakt, samtidig som jeg gleder meg til fortsettelsen. For ja, vi har fått fotballtrua tilbake.