«10 ting jeg har lært om tromsøværinger»

Silje har bodd i Tromsø i et halvt år. Her oppsummerer hun møtet med Nord-Norge og Tromsø, sett gjennom subjektive øyne. Og litt via den forskremte hesten Lorden.
meninger

I begynnelsen av august flyttet jeg fra Larvik og badetemperaturer på over tjue grader, til et allerede høstkaldt Tromsø. Planen var at jeg og søring-hesten min, Lorden, skulle bli her ett år. Han gikk umiddelbart inn i klimasjokk, og satte vinterpels. Datoen var 3. august. Vinteren kom til å bli lang for Lorden.

Men han var ikke alene om å gå inn i en bratt læringskurve. Etter litt over tre måneder i byen, med det helt ubegripelige tilnavnet «Nordens Paris», har jeg lært et og annet om Nord-Norge. Og selv om Lorden og jeg fortsatt ikke er fullt ut integrert, begynner frustrasjon og forundring å gli over i fascinasjon og kjærlighet til byen i isødet.

Her er 10 ting jeg har lært om Nord-Norge og tromsøværinger.

(Publisert første gang 24.11.17)

1. Man kjører ikke piggfritt.
Jeg hører ansvarlige politikere messer om piggfrie vinterdekk. De har åpenbart ikke en hest i Skulsfjord de skal til uansett vær. Jeg har lært at man kan nesten dø med piggfrie vinterdekk og forhjulstrekk i Finnvikdalen. Eller, det føltes i alle fall slik da bilen skled baklengs nedover fjellveien mens jeg raskt tok en, i ettertid nokså uklok, avgjørelse om å hoppe ut i fart. De piggfrie dekkene ligger nå i garasjen. Jeg tror jeg skal legge dem ut på finn.no

2. Du drikker Mack.
Punktum. Alt annet er å anse som pinglete. Jeg har lært at alle elsker Mack, og elsker du det ikke, så holder du kjeft, smiler og drikker det likevel. Nå går jeg derfor forbi mitt gamle yndlingsøl, Frydenlund fatøl, med lengtende blikk, når jeg handler på butikken.

For jeg skal ha Mack, det være seg Isbjørn, Arctic, Haakon, Bayer, 1877 eller vanlig pilsner. Man er jo ikke helt dust heller. Bare husk rabalderet Rema opplevde da de vurderte å bytte.

3. Tromsøværinger hater bompenger.
Jeg har lært at tromsøværinger hater bompenger. Altså, det er ikke sånn at folk sørpå elsker dem heller, men det koster å bygge det jeg, som bilist, vil kalle nydelige E6 gjennom Østfold. Jeg skjønner at man ikke er keen på bompenger i nord, de fleste veiene er ræva. Men likevel vil man ha ny bru til Kvaløya, ny E8, et åttefelts Stakkevollveien og penetrere hele Tromsøya med masse nye tunneler. Det er bare at noen andre skal betale for det. Man har jo tross alt ikke tog, trikk, T-bane eller leddbusser her oppe. Så da burde man heller få vei gratis.

4. Tromsøværinger elsker mørketida.
«Å, er dette din første mørketid? Så heldig du er!». «Det er ikke så mørkt som de sier». «Det er så mye fint lys». «Jeg synes mørketida er den beste tida på hele året». Ja ok, så er det fint gult, oransje, rosa og rødt lys på himmelen. I cirka ett kvarter hver dag. Når det er skyfritt, som det nesten aldri er. Hvis jeg kunne velge, hadde jeg valgt dagslys og D-vitaminer.

Også er det selvfølgelig fantastisk vakkert med nordlys. Problemet er bare at man også her må ha skyfri himmel for å se det. Og hvis det først er masse grønt, speisa lys som farer frem og tilbake over himmelen, kan jeg bare glemme å ri utendørs.

Ser Lorden opp et øyeblikk, friker han umiddelbart helt ut av det flakkende, grønne lyset på himmelen, og bli nesten mer redd enn han er av reinsdyr som svirrer fritt rundt i Skulsfjord.

For ikke å glemme traumene han ble påført av å krysse ei elv med isvann. Jeg tipper Lorden er den søringen her oppe som best skjønner hvorfor Gran Canaria er det mest populære reisemålet for tromsøværinger i perioden september til mai.

5. Tromsøværinger elsker midnattssola.
Jeg har lært at tromsøværinger elsker midnattssola. «Tenk å gå i Storgata midt på natta på vei hjem fra byen med solbriller, fordi du blir blendet av sola. Det blir jo ikke flottere enn det!». Jo, jeg kan tenke meg hundre andre ting som er flottere enn dét. Misforstå meg rett, jeg elsker sommer og sol. Men ikke på natta.

Først har du hatt det mørkt hele tida, så blir det lyst hele tida. Kan ikke den nordnorske naturen bestemme seg? Må det virkelig være enten/eller – hele tiden?

Man kan jo trekke for blendingsgardinene, som jeg for inntil noen måneder siden kun trodde hørte krigen til, men selv ikke da får du sove. Fordi vissheten om at sola skinner på utsiden fucker hjernen totalt.

6. Alle som bor her elsker å gå på topptur.
«Alle» tromsøværinger går på topptur. «Har du vært på noen fjellturer da?». «Har du vært på Store Blåmann?» «Du har ikke gått opp Tromsdalstinden ennå eller?» «Du burde gå Den sovende soldat i Balsfjord, finnes ikke finere tur». Det perfekte instagram-bilde er ikke langt unna, hashtagg livet-er-best-ute.

Hjelp. Jeg er middels-ok-pluss interessert i fjell og vidde. Vi har hytte på Dovrefjell og foreldrene mine har dratt meg med på fjellturer siden jeg var liten. Jeg liker fjellet og jeg liker å gå. Men hver helg? Og med ski på ryggen for så å stå ned? Ehh, nei. Ikke interessert.

Selv har jeg postet haugevis av hestebilder i natur. Det ser ganske idyllisk ut. Men noen ganger, i hundre minus i Skulsfjord, med en livredd hest som hopper sidelengs på grunn av flakkende nordlys og dyr med horn som tasser rundt overalt, er livet i grunn best inne.

7. Tromsøværinger har et elsk-hat forhold til Hurtigruten.
Man snakker varmt om selskapet, og skryter gjerne av at man kan navnet på alle Hurtigrute-skipene og at man vet eksakt når de ankommer og forlater Tromsø.

Også har jeg lært at man også hater det 125 år gamle selskapet litt. Man hater at de stadig flytter arbeidsplasser sørover, at de vil ha hele kystruten for seg selv og at de med jevne mellomrom bryter med gamle tradisjoner. Og at skadefryden er lett å hente frem når overskriften ser sånn her ut: «Saksøker Hurtigruten for usaklig oppsigelse» og «18 passasjerer syke om bord på Hurtigruten». Da er det kollektiv jubel i Ishavsbyen. 

8. Tromsøværinger elsker tørrfisk. Overalt.
Jeg trodde helt ærlig at det var en myte, og at man egentlig var mest opptatt av å selge det til naive utlendinger og søringer. Men den gang ei. Det er vel ikke uten grunn at pakkene med tørrfisk henger radvis i matbutikken. Det ser du aldri på Østlandet.

Jeg er virkelig kjempeglad i fisk, det er ikke dét. Jeg liker til og med tørrfisk. Men jeg spiser det helst hjemme. Alene. En dag jeg kom inn på jobben kjente jeg den stinkende lukta. Kollegaen min smilte bredt der han knasket tørrfisk og tilbød meg en bit, som om dette er noe man gjør ustraffet i et åpent kontorlandskap.

Hvorfor er dette naturlig og vanlig? Det er som å ha lutefisk som matpakke. Jeg rygget derfor rolig og kontrollert bakover og tenkte at integreringen nå hadde fått seg en knekk.

9. Det er ikke dårlig vær. Vær er tøft.
Det skal være jævlig dårlig vær, før man kaller det dårlig vær. Det virker som de synes det er regelrett tøft med dårlig vær. I august skulle noen venner og jeg på Rakettnatt, utendørsfestivalen. Det skulle ha vært sommer, varmt og solskinn gjennom plastglass med øl, men det var fem grader, liten kuling og pissregn.

Det var ingenting som fristet med å stå utendørs i Tromsø sentrum i timevis, selv om helten Sondre Justad skulle spille. «Vi drar vel ikke i dette været eller?» sa jeg til kompisen min, og regnet med at det heller ble øldrikking på en av byens barer. Han kikket vantro på meg: «E du sjuk eller? Klart vi ska på festival! Har du ikkje vintervotta?».

Ikke sant. Jippi. Så gikk jeg hjem og hentet ullgenser og superundertøy. Hjemme ville vi droppet et utearrangement i dette været. Men ikke i nord – i nord tåler man litt mer vær. Og for sikkerhets skyld dukket de forbanna nordlendingene opp i småsko og olajakke. Hvem var dusten nå? Jeg er usikker.

10. Tromsæværinger er  hjelpsomme og imøtekommende
Jeg har lært at tromsøværinger har en egen evne til å være hjelpsomme og imøtekommende. Helt fantastisk mye mer enn der jeg kommer fra, hvor folk automatisk er skeptisk hvis du ikke har en tjukk og deilig larviksdialekt.

«Javel, hvor kommer du fra? Har du slekt her eller? Ikke det? En kjæreste som har trukket deg hit? Neivel. Og du fløtta likevel?».

Akkurat sånn ville en samtale gått hvis Tromsø var Larvik. Men nå er det heldigvis ikke sånn. Dette må du gjerne kalle en klisjé, et publikumsfrieri eller hva som verre er. Men det er sant. Jeg opplever at folk i mye større grad bryr seg om hverandre her nord. Nesten daglig får jeg spørsmål om jeg trives, om jeg har fått venner og hvordan det går. Folk har vært hjelpsomme siden dag en.

Som da hesten min kom frem til Skulsfjord i august. Den var skadet etter transporten og jeg var litt fortvilet. Men ikke lenge. Folk strømmet til med tips, triks og medikamenter. Det hadde aldri skjedd Lorden eller meg i en stall på Østlandet.

Kanskje er det nordlendingenes lynne. Kanskje blir man så glad for at noen faktisk gidder å flytte hit at man omfavner de søringene man kan få. Ikke vet jeg. Men det funker.

Man får jo nesten lyst til å bli i denna byen for alltid. Jeg må bare fortelle Lorden det først, men avventer det litt. Han begynte nemlig å felle pelsen denne uka. Etter over tre måneder med vinter gjør han seg klar til vår.

Helt integrert er vi med andre ord ikke, men vi er på vei.

Utforsk tema:

Vi ønsker engasjerende debatter på itromso.no. Du er velkommen til å kommentere sakene på våre sider, men vi ber deg først lese våre retningslinjer for innlegg:

×

RETNINGSLINJER FOR INNLEGG

iTromsø gjør oppmerksom på at du er juridisk ansvarlig for dine kommentarer. Dette personlige ansvaret gjelder enten du velger å kommentere i kommentarfeltene på våre nettsider eller du skriver innlegg på våre Facebook-sider.

iTromsø ønsker en åpen, saklig og engasjerende debatt. Vi oppfordrer alle til å være saklige, vise respekt for andres meninger og å holde seg til saken. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller på annen måte strider mot etikk eller lovverk. Du kan varsle oss her dersom du ser innlegg du mener bryter med god debattskikk.

Alle som vil delta i debatten hos oss må skrive under eget navn. Vi forbeholder oss retten til å utestenge brukere som begår grove eller gjentatte brudd på våre retningslinjer.

meninger