Egentlig er det regnemesterne i veivesenet som har fått fullt gjennomslag. For dem gjelder det å få inn mest mulig i bompenger som grunn for å gå inn for bymiljøavtalen.

Det har de klart med alle partiers velsignelse, med unntak for Frp. At selv Høyre var med på dette, var en lettelse for alle som ønsket omforente løsninger på viktige samfunnsendringer i byen.

Siste nytt er imidlertid at Høyre har trukket seg fra forliket om bomavgiften. Det gjør at det nå stort sett bare er de styrende partiene igjen bak dette.

Det er de som må ta alle de vanskelige valgene om hvor stasjonene skal ligge. Det er de som har bestemt nivået på avgiftene og må selge inn hele greia til bilistene her i byen. De må stå opp mot foreldre som kjører ungene sine på treninger og annet.

De må også forklare hvorfor det skal koste skjorta å ha unger i barnehagen eller, om en har skikkelig uflaks, må passere et betydelig antall stasjoner for å ta med seg bilen sin til butikken for å handle.

Problemet er at de fleste av dem som er mest kritiske til dette, også kan stemme i et kommunevalg som er mindre enn to år unna.

Få eller ingen tror at det bare er Kvaløyforbindelsen som har gitt kalde føtter i Høyre. Det stikker nok betydelig dypere. En kan godt tro at det er skriket fra folkedypet man hører bak dette.

Det er også bare et drøyt år til nominasjonene velger ut hvem som skal inn i det neste kommunestyret. Å ha vært tilhenger av bomstasjoner er ikke akkurat en velgermagnet i denne prosessen.

Derfor har nok partiet Høyre smatt ut av dette i siste liten ved å skylde på denne brua/tunnelen på sørøya. En ren taktisk vurdering for å slippe å stå til rette for noe de egentlig har vært med på hele tiden.

Tromsøpolitikken er igjen blitt til noe man lett kan kjenne igjen. Polarisert og uforutsigbar.

Ingen slipper ut av dette uten at det lukter blod. Jarle Aarbakke, vår tidligere rektor ved Universitetet i Tromsø, kaller hele bompengevedtaket et luftslott. En lek med milliarder.

Når vår tidligere ordfører i noen måneder går ut slik, vet man at det svir i det gamle Arbeiderpartiet, hvor enighet er høyest verdsatt av alt. Spørsmålet er hvor mange i det politiske flertallet som er litt ukomfortable med dette vedtaket. Det får vi kanskje også se fremover.

Hva kan en gjøre for å redde seg ut denne ekle klemma? Sannsynligvis er det for sent å snu dette nå.

Toget er gått, og flertallet i kommunestyret må antakelig bare sitte inni dette hjørnet de har malt seg inn i, og vente på milliardene som skal regne ned på dem fra bilister og sentralmakt.

Uansett hvordan det går, er vedtaket lovlig fattet og en skal nå gå i forhandlinger om bymiljøavtalen. Det blir tøffe tak. Det beste kortet en har i ermet er at Vegvesenet har fått nesten fullt gjennomslag for sine løsninger og må støtte det.

Det dårligste kortet heter Ketil Solvik-Olsen, samferdselsministeren, medlem som han er, i et parti som er imot hele balletten.

Hvilken grunn har han til å lose gjennom en god løsning for Tromsø som hans egne partifeller her i byen er sterkt imot? En kan ikke dy seg for å tenke på hva som har skjedd med Europavei 8.

Derfor kommer det til å gnistre i forhandlingene som nå snart må starte. Om en aldri så mye er skeptisk til dette vedtaket, må alle nå bare håpe at de politikerne som skal møte løvene i regjeringskvartalet i forhandlinger om milliarder, får best mulig gjennomslag.

Morsomt blir det ikke. Ingen ønsker vel at det skal bli som da en sist utsatte de lokale heltene for løvene i gamle Roma.

Politikerne i flertallet har nemlig rett i en ting. Vi kommer ikke unna å ha god transport her i byen. Byer er samlingspunkter for folk. Allerede bor mer enn halvparten av alle mennesker på jorden i byer.

Lille Tromsø vokser fortsatt med rekordtall og utfordringene bare øker i intensitet. De som merker det best nå om dagen er de samme flertallspolitikerne i vårt lokale kommunestyre, som nå snart ikke vet hvilken fot de skal stå på.

Lenge har det vært en politisk vilje til å styrke aktiviteten i sentrum av byen. Vil dette tiltaket bidra til det? Eller vil det bare forsterke den negative utviklingen? Svaret får vi også om et par år.

Bare ett alternativ er fullstendig ubrukelig. Det er å sitte hjemme i den mest interessante byen nord for den opprinnelige lysenes by, Paris. Ingenting passer utelivs- og kulturbyen Tromsø dårligere enn det.

Godt kommunestyre- og valg ønskes derfor til alle de involverte.

Ses på byen, folkens.