De ekte rasistene ser man oftest i kommentarfeltene i pressen og på sosiale medier, hvor de balanserer på en knivsegg med sine kommentarer. Det gjelder å holde seg på rett side av loven, men samtidig få spredd budskapet sitt. Hvis ikke kan tiltale og dom bli resultatet av skriveriene.
Rasismeordet er blitt et slags skjellsord som en gjerne slenger rundt seg når man ikke har annet å fare med. Et vanlig eksempel er at folk på venstresiden av politikken gjerne stempler Frp-politikere som rasister. Hvilket de ofte ikke er. Å være ekte rasist er nemlig mye mer krevende enn å være politiker i Frp. Det er faktisk en heldagsjobb i seg selv. Selvsagt kan det finnes rasister i Frp. Det gjør det nok i andre partier også, men de er få, og de sliter.
Det er nemlig ikke fred
å finne noen steder om en skal være en ekte rasist. Det er så mye å følge med på. Det går ikke en eneste dag uten at en irriterer seg over noe. At de vestlige samfunnene i stor grad er blitt multikulturelle har gjort jobben med å være denne enslige svalen til et rent helvete. Pressen må saumfares, radio og fjernsyn må overvåkes daglig, og en må delta i all den svartmalinga som fins når det gjelder innvandring av enhver art. Ingen burde derfor bli rasist om en ikke mener noe alvorlig med det.
Skal du være en ekte rasist må du faktisk mene at noen folk er mer høyverdige enn andre. Du må skille mellom rasene eller kulturene og mene at den ene er bedre enn den andre. Du kan for eksempel mene at vi nordmenn er en mer høyverdig rase enn andre. Det forutsetter også at du virkelig mener at det fins forskjellige raser blant oss mennesker på jorden vår, og at disse kan graderes i kvalitet.
Som en ser er dette ingen enkel jobb for en vanlig mann eller kvinne.
Før i tiden, på tredvetallet, var rasist et slags hedersord. Da kunne en slå i bordet med raseteorier og være på parti med de fremste vitenskapsmenn på området. De som målte skaller og brukte fargetester på huden. Slik vi nå gjør når vi skal bleke tennene våre i dag. Men så kom den helsikes krigen hvor Nazistene gjorde noe med det. Etter det har rasistene vært på defensiven.
Derfor er det ikke lenger noen stas å være rasist. En kan ikke slå seg på brystet og proklamere sin overlegne status som rasist lenger. Blir bare pinlig stillhet av slikt i selskapslivet, og folk begynner å lure på hva som feiler deg. Det kan også begynne å spre seg i nabolaget, at der bor den og den rasisten. Det blir som å være homofil på femtitallet. Alle visste hvem det gjaldt og hvor de bodde hen.
Det er også annet å holde rede på. En må kunne skille mellom Xenofobi som bare betyr generell frykt for andres kultur og utseende, og for eksempel Antisemittisme som betyr avsky for alle Sems slektninger (Sem var sønnen til Noa, som igjen bygde Noahs ark). Det innebærer igjen en masse nasjonaliteter å holde rede på. En havner langt nede i Afrika på den måten. Så er det Islamofobien som skal håndteres. Det er motstand mot alt som smaker av Islam på religiøst grunnlag. Jødene har også sin egen religion. Alt dette er søppel for en ekte rasist.
Men det stopper ikke der heller. En må også ha synspunkter på alle de andre religionene som samles i «Den gule fare» og Apartheid i Afrika og USA og kunne redegjøre for dem.
Begrepet «Degos» fins enda. Noen få slenger enda dette ordet rundt seg i skolegården eller på jobben. Det en bør tenke på i den anledning er at «Degos» hadde sin storhetstid i den norske handelsflåten på femtitallet og utover århundret. Det kom av at norske redere ville senke lønningene i samarbeid med det daværende sjømannsforbundet og Ap-regjeringa.
«Degos» var alle sjøfolkene fra sør i Europa og senere også Asia som krevde lavere lønninger enn norske gutter og jenter i handelsflåten (det kommer sannsynligvis av navnet Diego, som er et typisk latinsk navn).
På denne tiden var norske etniske sjøfolk forbannet over at jobbene deres forsvant, og lot det gå ut over sine kolleger ombord. Degoene skulle da være ubrukelige til alt som hadde med sjøen å gjøre. Når en går nærmere inn i dette, var det egentlig sjømannsforbundet og redere en klandret for dette. Da glemte en gjerne at femti år før var det vi nordmenn som var «degosen» når det samme skjedde i den amerikanske handelsflåten. Norske sjøfolk tok jobbene fra amerikanske sjøfolk, fordi vi var billigere arbeidskraft på den tiden.
Sjøfolkene våre var nok ikke ekte rasister på femtitallet. De nådde slett ikke opp til det som kreves av en ekte rasist. De var bare fortvilte over at kulturen deres forsvant, og greide ikke å skille mellom dette kulturdrapet og hva rederne foretok seg for å spare penger.
I dag er dette snudd til at nå er det kanskje våre egne gutter og jenter som er den nye «Degosen» i handelsflåten igjen. Så få er det igjen av oss «ekte» nordmenn der ute på bølgene for tiden.
I dette samfunnet er det altså blitt så utrolig krevende å være en ekte rasist at en ikke kan ha annet å bestille. Derfor kan en lett tro at de få som enda har denne livsoppgaven, ikke kan ha annet arbeide. Kanskje er det ikke helt usannsynlig at den typiske norske rasisten derfor henter sitt livsopphold hos den største av alle arbeidsgivere i samfunnet vårt: NAV.