Først legger regjeringen fram sine saker ved at Siv Jensen forteller oss hvordan de vil regjere Norge det neste året. De skrur opp noe og slenger noen skattelettelser i kurven til de som har mest av oss. Greit nok, for de vant valget og Ola og Kari ville ha det slik.

Det er det som skjer etterpå som løsner på lattermusklene våre. For da kommer de borgerlige småpartiene inn for å sikre flertallet for den økonomiske planen for 2018.

Det er en ren komedie, for de får ikke røre noen av regjeringens prioriteringer. I stedet må de selv spekulere ut nye avgifter for å finansiere de såkalte sakene sine.

Siv Jensen og Erna Solberg kan bare lene seg rolig bakover i stolen og vente til de er ferdige. De må skaffe egne penger som de enten henter i lommene våre, eller som denne gang, også hos sukkerindustrien vår.

Lille Venstre er allerede blitt legendarisk ved den flaue plastposeavgiften som ble drept av det norske folket, fordi ingen ville bli hetende Tante Pose. Både Siv Jensen, Trine Skei Grande og sjefen sjøl Erna Solberg betakket seg for dette.

Men ryktene går om at det egentlig var Venstre som lanserte dette for å finansiere noen tiltak for den elektriske privatbilismen sin. Året etter var det den såkalte flyseteavgiften som skuffet inn et par milliarder til samme bruk, samt noe videreutdanning av lærere i skolen.

Slik kan rikfolk fortsette å kjøre rundt i luksusbiler som veier tonnevis uten å betale et øre i kjøpsavgift.

Poseavgiften brente de seg på i Venstre, og overlot derfor årets komedie til KrF. Det lettkristne partiet til herr Hareide fikk derfor det ærefulle oppdraget å finne et par milliarder for å flikke på budsjettet, slik at de begge to kunne si at de hadde fått et slags gjennomslag for politikken sin.

Slik kunne regjeringen nok en gang redde seg selv unna et budsjettkaos som i verste fall kunne ført til regjeringskrise. For regjeringen er nemlig budsjettet årets viktigste øvelse. Får de ikke flertall i Stortinget for dette fremlegget, brenner det et blått lys over hele det politiske prosjektet deres.

For de kroniske småpartiene Venstre og KrF ser det ut som om de selv tror det er noe viktig de foretar seg i disse forhandlingene, men i virkeligheten fremstår de som rene snyltere på regjeringskonstellasjonen som i dag bare består av Høyre og Frp.

For oss vanlige velgere her ute hadde det vært mye bedre om de hadde hatt baller til å være inne i regjeringen selv. Og ikke sitte som små prektigheter utenfor, når de likevel sørger for dette flertallet for budsjettet hvert eneste år.

Vi skal alltids klare å overleve denne sukkeravgiften, selv om industrien hyler vilt over den, ettersom den bare ramlet ned i hodet på dem og svekker konkurransen deres mot sukkerprodukter fra utlandet.

Og ja, den er latterlig på alle måter, men en Kvikklunsj som er 70 øre dyrere skal vi nok overleve, de fleste av oss.

Det som er mer alvorlig er at denne årvisse øvelsen de småborgerlige driver med for å redde den skjøre regjeringen vår, er noe som skaper en forakt for folkestyret som det skal mer til å tåle.

En trenger ikke å undre seg over at disse småpartiene lever et farlig liv rundt sperregrensen, men greier seg så vidt hvert eneste valg ved at mange i Høyre, særlig på Østlandet, stemmer Venstre eller KrF taktisk.

Kanskje har vi fått nok nå? Enten får de se til å komme seg inn i regjeringen, slik at de også blir ansvarlige for asylpolitikken og resten av den blå politikken som føres av landets myndigheter på andre områder. Eller så får de manne seg opp og nekte å stemme på Siv Jensens budsjett.

Håper derfor at Venstre kommer seg inn i regjeringen nå, som de har planlagt. Det er et riktig standpunkt. Skal bli direkte underholdende å se hvordan Trine Skei Grande eventuelt håndterer å bli regjeringskollega med Sylvi Listhaug.

Slik det fremstår i dag utgjør de en trussel mot den parlamentarismen vi praktiserer i landets høyeste organ. Stortinget. Den lille «dramatikken» de har prestert foran hver eneste budsjettbehandling er noe av det mest forutsigbare som fins.

Det eneste vi trenger å lure på er hvilke nye avgifter de finner på for egentlig å begrunne at de støtter den blåblå regjeringen.

Å kalle noen for nyttige idioter kan virke litt stramt, men det henspiller på dem som uten å forstå bedre løper andres ærend.

Det var kommunisten Lenin som først brukte dette uttrykket om de som ble overbeviste kommunister etter et kort besøk i Sovjetunionen på tyvetallet, og deretter dro hjem og skrøt hemningsløst av det kommunistiske regimet de hadde besøkt.

Er det ikke nettopp det de to småpartiene våre driver på med, når de redder regjeringen hvert eneste år? Det eneste de har igjen for det selv, er retten til å påføre oss en ny avgift for et eller annet.

De har blitt regjeringens egne nyttige idioter som holder den flytende, mens de selv bare mottar knapper og glansbilder i stedet for ekte vare.

Dette gjør de for bare 1,5 promille av statsbudsjettet, mens de selv har i overkant av 8 prosent av velgerne bak seg.

Hva blir det neste gang? Forslag?