I fall man bruker et par førjulsdager langs byens gater, og dertil stikker innom noen kafeer, kan det trigge både humør og visdomsdelen av hjernen.

Selvfølgelig treffer man godt voksne mennesker på denne tiden, som spesielt er opptatt av den forvandlingen vår by er inne i nå.

Har man tidligere stukket nesen fram med et og annet avisinnlegg, er risikoen å bli møtt med, – «Du Kjell, skriv no førr hærrens navn, hør på oss rundt boran – de e så mye fremmedfolk som herje med byen våres. Vi e ikkje så god på det dærre».

Det var et smalt tema repliserte jeg. Hva med fotball og lakseoppdrett»? «Næste gang, – ta vanstyret, bompenga, brue og stygge høyhus som e i færd med å skyggelegge byen. Få med at Saman har inntatt Skansen».

Når staute bygutter med mye på hjertet som angår de nære omgivelser og trivselen, er det ingen vei utenom. Selv om norsk grammatikk ikke ble honorert med mer enn G- av vår kjære lærer, den gang unge Kjell Martinussen i 7C. på Gyllenborg Skole.

Stemningen rundt stamkafebordene er preget av god førjulsstemning med dagligdagse temaer som vandrer rundt. Store og viktige samfunnsendringer som lokale politikere behandler nå om dagen, skaper engasjement.

Den kommer av at befolkningen ofte føler at lovnader og beslutninger ikke settes ut i livet. I hovedsak gjelder det samferdselssektoren, og at enkelte eiendomsutviklere synes å tilnærmet få gjøre som de selv ønsker.

Feil bruk av penger er også for mange et tema – så som Badelandet og kjøp av det gamle Museet på Strandveien.

Den kommende bomavgiften gjør folk rett og slett forbannet. Befolkningen vil beholde den nåværende bensinavgiften. Unge familier er opprørt og føler usikkerhet over en kommende ny ekstra stor usosial skatt.

Politikerne lytter ikke til folket, og avstanden til velgerne øker. Det er kun vel år til neste kommunevalgkamp, starter. Kristin Røymo & Co., sitter svært usikkert til for mulig gjenvalg.

Tar man fram alt det positive som skjer, med blant annet bygging av «Otium» og tiltakene i deler av Storgata, nikkes det anerkjennende. Etter 10 minutter kommer allikevel diskusjonen tilbake om de sakene som har versert i årevis og som politikerne ikke klarer å løse.

Da kommer spørsmålet: «Hvorfor er det bare slik i vår by»? I Hammerfest, Alta, Harstad og Bodø går liksom livet og utviklingen videre, blir det hevdet.

Under denne dags kafébesøk var bomavgiften nok en gang det store samtaleemnet. At Tromsøs politikere koker suppe på temaet, uten å ha kjøttet oppi.

Man vedtar å innføre bompenger som en forundringspakke under juletreet. Ifra en sidemann kom kommentaren, – «Politisk udugelighet, ufint og beslutningsvegring av verste slaget. Politikerne i Tromsø er jo krangelfanter, – de verken respekterer velgerne eller fyller oppgaven de er satt til. Det kan synes som at det ikke er plass til sunn fornuft, når man først og fremst har fokus på egne taburetter, posisjoner og godtgjørelser», nevnes imellom kaffeslurpene.

«Stormannsgalskap, – vi bor jo i en bitte liten by oppe me iskanten, – vi træng ikkje aillt det dærre». Kom det ifra en eldre kar som varmet furete arbeidsnever på et stort kaffekrus. Han hadde mer på hjertet.

«Aarbakke e nåkk en klok og modig mainn som tør karakterisere det hele som et luftslott. Deinn løgna som di andre politikeran forsøke å sælle inn te oss. Sandnessundbrua står jo dær, – koffør i hælv…. skal dæm ha to brue? I all verden – førrstår dæmm ikkje at deinn kainn gjøres breiare førr under halve prisen. Trafikkmaskina i begge einnan – det e jo god plass. Har dæm ikkje vært i utlandet der oppe i Rådhuset, eller han dærre veisjefen ifra Storfjorden. Ja, – æ bærre spørr. Æ har reist te sjøs i 40 år. Dæm e steine toillat som trur at store båta kainn håindteres som vannskutera imellom to brue på så kort distanse», sitat slutt. Visjonært, enkelt og fullt av livsvisdom måtte jeg honorere innlegget med.

Neste på talelista, – «Gud bevare mæ førr nån toillinga. Dæm må jo førrstå at han Terje Walnum har rett. Tænk at ingen støtte deinn fyren som halve live har stådd på førr at vi skal få håll igjenna Tinden. Ka farsken ska dæm med en idiotisk Tunnel over Håkøya. Det må jo no være nåkk med ei utvida Sandnessundbru. Nårr vi e dau kainn det være lurt å ha planlagt tunæll å veia over Grindøya, og rett inn over Småslætt. Da får dæm jo knytta sammen aillt i hop, direkte imot Ryatunellen. Si mæ va det ikkje ei meining med deinn? Æ trur ikkje dæm e vet kan dæm hoille på med. Æ må række bussen hjæm».

«Dæm får jo lov tell aillt, de rette karan. Se bare på Totalrenovering som tok sæ tell rette nord på Storgatbakken. Naboan protesterte, som no må nøye sæ med å stirre inn i betongvægga, å attpå må ta store værditap på sine bolia. Men læs i avisan, no får han Bård en bygningsdinosaurus trædd rundt øran, der han bor borte på Mellomveien. Det e sikkert han som har protestert. Æ flire mæ ihjæl».

Jeg snudde meg, og salven kom ifra et velkjent ansikt ifra nordbyen, mens han reiste seg og heiste opp buksa. «Tænk at deinne byen har blitt ei lekegrind for mislykka arkitekta og grådie spekulanta. Å no ska dæm åsså jaggu ødelegge med et fælt, ruklete høydehus imot Kongeparken vårres. Ha de, kjærringas veinte. Førræsten har dåkker oppdaga at sarkofagen i Tsjernobyl e fløtta te gamle Domus på Torget? Eneste stasen må være måseskiten som hæng over det hele som bløtkakpynt».

«Æ e no mæst opptatt av stygge nye høyhus som skyggelægge byen», prøvde en velkjent voksen bygutt seg med. «Hør no hær», reaksjonen kom raskt ifra en nyankommet.

«De e nån førrbainna flinke grundera oppe i Alta og på Kirkenes, som driv med ishotella, bare send invitasjonen og nevn at vi har det så steike kaldt og utrivelig imellom bygåran at dæm kan holde åpent igjennom heile året».

«Du e jo så arti at du bare kainn melde dæ inn i Honningsvågrevyen, fløtt dæ no nærmere oss», var reaksjonen ifra nabobordet, som fortsatte. «Ka syns dåkker om at Saman har hærtatt byens festning, Skansen».

«Honningsvågrevyen» fulgte opp med, «æ ætterlyse no heller om det e nån hær ifra Reinøya eller Vannøya, som tørr å svare».

Den eldre med de grove arbeidsnevene la til, «Æ har no både spist og drokke kaffe sammen med ho Margrete Kitti på gamle Arbeideren. Ho røkte pipe ved eget stambord, og va et flott menneske. Prøv dåkker ikkje».

Nei nå tror jeg vi heller tar for oss avisinnlegget til Bodil Ridderseth Larsen, prøvde jeg å dempe med. Hun er heller ikke imot samene, men stiller spørsmål om manglende samordning av området brukt til kulturformål.

Og at Skansen etterlyses åpent og inntakende for turister og folk flest. Det må Bodil være berettiget å mene noe om. Det ble nikket, og noen hender ble foldet mens blikkene senket seg over bordplaten. Kaffekrusene ble fylt opp. Bodil var tatt med i formiddagsbønnen, lot det til.

Betimelig dukket det opp en ung dame på knapt ‘60, som tok et par dansetrinn ved inngangsdøra, da hun oppdaget at isbroddene ennå satt på. Hun hev seg umiddelbart med i dette lystige herrelaget.

«Kofførr i aille daga har Tromsø kommune tatt oppgaven på sæ tell å drive med underholdning ved å bygge ett Badeland og kjøpe gamle museet? Ka dåkker trur når underskuddan ætter bygginga og drifta melde sæ? Va det nån som snakka om vedlikehold. Aillt Kommunen eie ramle jo ned over haue på folk. Tænk at dæm va så domme å ikkje sleppe tell han Buchardt. Og gud førr et trafikkaos det skal bli. Det mangle både veia å parkeringsplassa. Men dæm vet vel på råd, det e vel bare å peise på med bomma og parkeringsautomata. Å hærregud så æ glær mæ tell kommunevalget», fnyste hun.

«No må du trække pusten, vi e aillerede fresha te å gjøre kunstig åndredrætt på dæ», kom det ifra «Honningsvågrevyen», imellom et par hostekuler. «Da meille æ dæ te Me Too». Med damens høylytte latter, fulgte resten etter, mens kaffekoppene ristet på bordet.

Hallo dere, nå må vi skru over på noe seriøst, forsøkte jeg på nytt. Tindtunnelen og Terje Walnum, ble behørig nevnt. Folket og vi bør vel bøye oss dypt ned i Tromsdaleselva som takk for utholdenheten.

Verken politikere eller andre høvedsmenn har forstått at tiltaket kunnet brakt samferdselen og byutviklingen 50 år fram i tid. Etter Eurospar er det neppe noen som har lagt etter seg så mye trykksverte i avisene.

Kanskje er det nettopp han som burde lanseres som «Årets tromsøværing. «Enig», hørte jeg rundt bordet, som en stemmeprøve før korsang.

«Du, det dær syns æ va det ailler bæste æ har hørt ruindt dette bore i dag. No må vi sluitte å være negativ, – de e jo jul snart. Hei no fræm han Terje Walnum, og seind en julehilsen te han, da vel», – fikk spinnesiden som siste innlegg denne dagen. Uten at hun visste at den herved og via avisen, ville bli overbrakt.

Etter selv å ha sklidd på hålka og falt i Kongeparken på vei hjem, gikk tankene til Finnmarkingene og Ishotellet. For her er jo tomta, i ly av den kalde solformørkelsen som den nye bygningskolossen i Vestregata, vil forårsake.

Vil vår kjære kong Olav ha behov for tøfler og frakk til evige fremtidige kalde sommerdager? Kongens mann Fylkesmannen bør vel nærmest være skikket til å besørge det, om han godkjenner nok en bygning som byen kan skamme seg over.

Kunne det være lurt av byens politikere å ta seg et besøk på byens kafeer for å treffe vanlige folk? Det kunne kanskje skaffe dem en realitetsorientering om hva som opptar svært mange i vår kjære by, Tromsø.