Mens Jonas Gahr Støres popularitet er på sitt desidert laveste, modner diskusjonen om det er på tide med en utskiftning. De to mest åpenbare alternativene er nestlederne Trond Giske og Hadia Tajik.

Trond Giske har mange motstandere i Ap, og allerede har gamle rykter og negative medieoppslag ødelagt for ham i prosessen.

At noen attpåtil forsøker å dolke Giske i ryggen ved å knytte ham til #MeToo-avsløringene, vitner om at det er sterke krefter i sving for å stoppe ham. «Partiet med det store hjertet» er flink til å ta vare på sine egne, som vi alle vet.

Hadia er det ingen intern motstand mot. Hun er høyt ansett både i partiet og blant folk, og har utvist stor kompetanse og kløkt i sitt politiske liv. Det eneste som egentlig taler mot henne, er at hun er muslim.

I seg selv burde ikke det være noe aber, men som Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk poengterte i en leder 17. desember, er kun 30 prosent «positivt innstilt til å ha en muslimsk statsminister», ifølge en undersøkelse utført av HL-senteret.

I samme undersøkelse mente 53 prosent at «det ikke var greit med en muslimsk statsminister i Norge». Vebjørn Selbekks konklusjon er likevel: «Hvis Hadia Tajik en gang i fremtiden skulle bli statsminister i Norge, er ikke problemet at hun er muslim. Det må i så fall være at hun representerer Arbeiderpartiet.»

Dette er et særdeles oppsiktsvekkende utspill fra en mann som for folk flest er kjent for å publisere Muhammed-tegningene, med dertil vanvittige rabalder, både i Norge og internasjonalt.

Samtidig vitner utspillet om hvilken god «standing» Hadia har. Tajik er lett å like, uansett hva man måtte mene om muslimer. Hun er rett og slett med og bryter ned forestillingene, både om muslimer og om muslimske kvinner.

Hadia har turt å adressere problemene i muslimske miljøer, og tatt oppgjør med den kvinneundertrykkende praksisen som preger dem. Hun har på den basisen gått inn for å forby barnehijab i skolen, og sånn sett gått mot sin egen partiledelse.

Hadde spørsmålet i HL-undersøkelsen vært om man ville hatt «Hadia» som statsminister, mistenker jeg at motstanden ville vært langt mindre enn når spørsmålet gikk på at statsministeren var «muslim».

På samme måten som Barack Obama, overvinner hennes karisma de vanlige motforestillingene mot folk fra hennes miljø.

Sadiq Khan er en annen politiker som på lignende vis har overskredet de vanlige hindrene religiøs mistro setter opp.

Han ble i 2016 valgt til borgermester i London, og har gjennom sin solide jobb bidratt til at redselen for muslimer i lederposisjoner har avtatt i Storbritannia. Min spådom er at Hadia vil ha tilsvarende effekt her.

I 2012 brøt hun en viktig barriere, da hun ble vår første muslimske statsråd. Få har i ettertid hevdet at kulturministerposten ikke ble skjøtet vel, på samme måte som alle andre verv hun har blitt tiltrodd.

Hadia er imidlertid mer enn bare en flink pike. Hun har i sosiale medier vist seg som en slagkraftig humorist også, så som da Siv Jensen fikk kritikk for å stille i Pocahontas-drakt. «Eg synes Siv Jensen er ein helt fin Pocahontas, eg er meir kritisk til politikken hennar», lød meldingen Hadia la ut på Twitter.

Sommerens store provokasjonsforsøk fra Frp, hvor de søkte etter muslimsk kvinne til en reklamefilm, ble også effektivt avlivet ved at Hadia tvitret: «Hei @frp_no! Eg er ledig. Pengene vert donert til antirasistisk arbeid. Me kan ta det etter sundag – då er d Eid. Men eg vil ha replikker: D». Sarkasme som er Winston Churchill verdig.

Valget av Hadia som statsministerkandidat er for meg en «no-brainer», men tør Arbeiderpartiet dette? På den andre siden: Har de i det hele tatt noe valg, slik forfatningen i partiet er om dagen?

Norge er kanskje ikke moden for en «muslimsk» statsminister, men jeg tror de med tiden vil være klare for Hadia i den rollen.