Jeg teller over årets bedriftsjulegavefangst, og gjør meg noen refleksjoner.

For noen år tilbake fikk jeg 18 flasker vin i gave fra forskjellige bedrifter. Det er mulig firmaet jeg jobber i har vært langt mindre snilt i år, for årets fangst var kun et vingavekort og en øl. Det er på alle måter et sunnhetstegn.

Selv har jeg i mange år bidratt til denne tradisjonen hvor bedriftsledere utveksler vin til minne om det lille barnet i krybben. Røkelse og myrra hadde kanskje vært mer på sin plass, men vin blir liksom mer verdsatt.

I år kom iTromsø imidlertid fram til at vi i stedet for vingaver til folk som ikke trengte det, kunne gi tilsvarende sum i gaver til «Hjelp oss å hjelpe», en organisasjon som ordner julegaver til dem som ikke får noen.

Selv om det bryter med senere års innarbeidede juletradisjon om å gi mest til dem som har mest fra før, var jo dette en original vri vi følte det kunne være verdt å teste.

Foreløpig har det ikke medført så mange protester fra direktørkollegiet, og sant å si er vel det forståelig. Noen av bedriftslederne jeg kjenner bruker mesteparten av feriene sine på vinsmaketurer i Italia eller Frankrike, slik at de til fulle skal få dyrket sin lidenskap.

Hvorvidt en 100-kroners vin fra meg blir så veldig verdsatt, spørs vel, men det fine med dårlig vin er at man uansett kan bruke det i saus. De 18 flaskene vin jeg fikk ville for eksempel kunne blitt brukt til å lage 50 liter saus. Hvem sier vel nei til å få sausingredienser helt fram til år 2048.

Noen firmaer prøver å bryte med normen, og ser etter andre, mer interessante ting å gi. I 2004 opplevde jeg å få en fiskebeinspinsett i bedriftsjulegave. Den har jeg aldri glemt. Og heller aldri brukt. Men tanken var fin. Og litt rar.

Torsdag kom jeg i snakk med ei venninne som hadde bestemt seg for å gjøre opprør mot hele juleståket. Hennes argument var at alle de usunne elementene med høytiden måtte bort – både stresset, fråtsingen og ekstremkonsumet.

Man hører ofte at «tid er penger», men er det noe penger ikke kan kjøpe, er det tid med dem man er glade i, mente hun. Spille spill med ungene, høre musikk sammen, kose og dulle – det hadde hun tenkt å gjøre.

Ikke skulle hun kjøpe 70 julegaver, ikke skulle hun bruke hele jula på matlaging og ikke skulle hun vaske huset fra topp til tå. Opprøret hadde ifølge henne frigjort familien fra hele julekaoset.

Jeg presenterte denne fine tanken for en avistegner jeg kjenner, og fikk følgende respons fra ham:

– Er hun skilt?

– Øh, ja, innrømmet jeg.

– Der ser du.