Antall menneskehandel-saker i Norge øker, og har økt kontinuerlig de siste årene. Det viser politiets egne tall. Siden 2007 har det vært en drastisk økning i antall mulige tilfeller i landet. Unntaket er Nord-Norge, hvor det ikke er noen økning å snakke om.

De to siste årene har politiet kun hatt to menneskehandel-saker i Tromsø. Ingen av dem har ført til tiltale.

Ser vi på tallene kan det derfor nesten virke som om det ikke foregår menneskehandel i Nord-Norge eller i Tromsø. Er vi en trygg havn, skjermet for dette verdensomspennende samfunnsproblemet?

Nei, det stemmer selvfølgelig ikke. De lave tallene er et resultat av at menneskehandel rett og slett ikke blir prioritert her. Politiinspektør Yngve Myrvoll sier denne uka til iTromsø at det er «åpenbart» at de ikke har brukt nok ressurser på feltet. «Det har ikke vært prioritert», er hans egne ord. Myrvolls begrunnelse er at politiet istedenfor har prioritert etterforskning av vold og overgrep mot barn. Konsekvensen har vært mindre ressurser til menneskehandel og organisert kriminalitet.

Det er umulig å argumentere mot politiet i Tromsøs prioritering av overgrepssaker mot barn. For det er ubeskrivelig viktig arbeid.

Problemet er at man kan ikke sette saker opp mot hverandre på måten Myrvoll gjør, når han forklarer politiets fraværende innsats mot menneskehandel.

Menneskehandelsaker er svært vanskelig å etterforske. Bakmannsapparatet er enormt, innviklet og går på tvers av landegrenser. Ofrene har ofte lav tillit til politiet og frykter represalier mot familie i hjemlandene om de samarbeider, eller å selv bli utsatt for vold eller voldtekt. Få menneskehandel-saker leder til domfellelse, noe som igjen kan lede til en lav tillit til politiet. Hvorfor skal de samarbeide om det ikke får noen konsekvenser?

Politiet på sin side har begrensede ressurser, og må forholde seg til resultatstyring og måltall. Da er det forståelig at det ikke frister å ta tak i de mest krevende sakene. Det betyr likevel at bakmenn får fortsette uforstyrret.

I hovedsak er ofrene for menneskehandel kvinner, og nesten 90 prosent av dem er utnyttet til prostitusjon eller annen seksuell utnyttelse. Mange av kvinnene har kommet til Norge med lovnad om arbeid og et bedre liv. Istedenfor havner de i et helvete, mens samfunnet og politiet ser en annen vei.

I fjor ble kjent at politiet i Bergen hadde fått føringer om å ikke gripe inn i grove narkotikasaker, på grunn av ressursmangel. En tjenestemann i Vest politidistrikt varslet internt, og hadde utarbeidet et 52 sider langt dokument hvor praksisen og ukulturen ble dokumentert. Varsleren mente at utenlandske narkotikanettverk fikk operere nærmest fritt innenfor politidistriktet, samtidig som personer med brukerdoser fremdeles ble pågrepet. Satt på spissen var det fritt fram for narkotikakriminalitet, så lenge det var grovt nok.

Visepolitimesteren i politidistriktet svarte, som i Tromsø, at de prioriterte saker om seksuelle overgrep mot barn, og at grove narkotikasaker derfor ble nedprioritert. En uke senere offentliggjorde de resultatene fra operasjon «Dark room», hvor flere titalls menn ble tatt for blant annet voldtekt og fremstilling og deling av overgrepsbilder- og videoer av barn.

Politiets innsats i overgrepssaker i både Tromsø og Bergen er prisverdig. Men det kommer med en bismak når andre grove saker nedprioriteres. For de har i en årrekke sviktet noen av de svakeste i samfunnet, når menneskehandel foregår uforstyrret foran nesen på politiet.

I en rettsstat kan det ikke være slik at fordi politiet etterforsker overgrepssaker, er det fritt fram for grove narkotikaforbrytelser eller menneskehandel. Utnyttelse av mennesker og svart økonomi undergraver både rettsstaten og demokratiet.

At politiet lukker øyne og ører og viser til at de har tatt flere overgripere er ikke godt nok.