Dette er et svar til fagleder Øyvind Hansens motinnlegg i avisa hvor han ved hjelp av statistikk og gjev tallmagi tilsendt fra Antidoping Norge forsøker å avfeie at Nord-Norge ligger i bakevja når det gjelder dopingproblematikk og forebyggende antidopingarbeid blant ungdom.

Først og fremst ønsker jeg å påpeke at mitt debattinnlegg om manglende innsats på området omhandler dopingproblematikk og en ukultur når det gjelder trening hos ungdom som befinner seg UTENFOR den organiserte idretten.

De er det ganske mange av.

Jeg håper og tror nok at dette ikke er et like stort problem innen idretten.

Å jobbe med antidoping innad og utenfor organisert idrett oppleves som to ulike jobber. Heldigvis, vil kanskje mange si.

Jeg er lei for at du ikke tok deg tid til å lese hele mitt innlegg, slik at dette ble misforstått.

Det er veldig bra at idretten tar antidoping på alvor og oppfordrer idrettslagene til å gjennomføre Antidoping Norges ”Ren utøver” program, et E-læringsprogram utviklet for idrettsutøvere som tas over nett.

Jeg har selv, i mitt virke som dopingkontrollør svart på utallige henvendelser fra idrettsledere innen forskjellige idrettsgreiner og oppfordret de til nettopp dette.

Diskusjonen om hvorvidt det gjøres nok for å hindre utstrakt bruk av dopingmidler blant unge, forsøker du å legge et lokk på ved hjelp av diverse hersketeknikker – som tatt ut fra læreboka, herunder bruk av mitt navn i overskriften på ditt innlegg. Du sår tvil rundt hvorvidt undertegnede har fulgt nok med i timen foruten utstrakt bruk av tall tilsendt fra Antidoping Norge, en organisasjon jeg selv har vært en del av gjennom flere år.

Jeg håper og tror at dette ikke er en gjengs kommunikasjonsform innad hos idrettskretsen. Å forsøke henge ut dem som forsøker å belyse problemstillinger som er høyst reelle på en slik måte.

Jeg skjønner at du muligens har mottatt støtte fra en organisasjon som bruker millioner på omdømmebygging, og ønsker slå hardt ned på alt av kritikk som måtte komme, for eksempel når det gjelder pengebruk og fordelingen av ressurser.

Som privatperson, og en av flere kvinner som jobber i mindretall innen idretten reagerer jeg på bruk av slike metoder. Det er ikke første gang, og blir nok ei heller den siste.

Jeg ønsker dernest å komme med følgende oppklaring;

Det er ikke i Nord-Norge midler til forebyggende arbeid som stands og foredrag i den videregående skole samt kontrollvirksomhet på vegne av ADNO disponeres, midler til slikt utstedes fra Antidoping Norge sentralt.

Det høres for øvrig flott ut at dere har valgt å ta et eget initiativ innen idretten også her!

Regionen vår omfatter ikke bare Tromsø og Nordland, men også Finnmark. Det er et stort geografisk område som skal dekkes.

I Tromsø har det ikke vært tildelt en eneste kontroll på et halvt år. Dette har jeg oversikt over da jeg har jobbet som kontrollansvarlig for Nord-Norge de siste årene.

Det er for lite. Noen synes kanskje det er nok.

Fokus på nettkurs er bra og viser gode holdninger til det å holde idretten ren.

Når det er sagt, er ei sertifisering som ”ren utøver” og ”rent idrettslag” tildelt gjennom et slikt kurs dessverre ingen garanti for at doping ikke eksisterer. Det sier seg selv.

Utstrakt kontrollvirksomhet gjennom uanmeldte kontroller i idretten vil kunne bevise at utøvere er rene. Det å få besøk av og bli testet av dopingkontrollører under trening og konkurranse vil i tillegg ha en forebyggende effekt.

Jeg har ikke påpekt noe sted at dette er idrettskretsens ansvar. Dette er viktig å få med seg, for å unngå ytterligere diskusjon rundt temaet.

Beklager om dette ikke kom klart nok fram.

Idretten tar ansvar, har tatt tak og vist gode holdninger til antidopingarbeid, spesielt siden høsten 2016 – og det skal de ha all ros for.

I mitt innlegg delte jeg bekymringer rundt ungdom UTENFOR idretten.

Alle de som ikke tilhører et idrettslag.

Ungdom som slutter med organisert idrett i 15–16-årsalderen og kanskje aldri får tilegnet seg denne kunnskapen.

Hvem har et ansvar her?

Mange av de starter tidlig å bygge kropp og bruker utallige timer på treningssenteret etter skoletid – og det er ikke alltid at deres forbilder på senteret gir riktige og helsemessig forsvarlige råd til det de måtte lure på.

Bivirkninger, fallgruver og konsekvenser ved bruk av forurenset kosttilskudd er like store hos disse som hos idrettsutøvere.

Jeg stiller spørsmål rundt ukritisk inntak av dyre kosttilskudd i pulverform før, under og etter trening.

Når verdens beste idrettsutøvere ikke trenger benytte seg av slike kosttilskudd for å bli best – hva er det som gjør at treningsglad ungdom finner slikt helt nødvendig for å oppnå sine mål?

Antidoping Norge har utviklet et ”ren skole”-program som kan benyttes, her får elevene muligheten til å lære mer om hva dopingmidler er og hva slik bruk kan føre med seg.

De har tatt et ansvar. Men er det nok? Blir disse e-læringsprogrammene benyttet?

Er informasjonen til skolene om disse programmenes eksistens tilgjengelig og god nok?

Jeg etterspør flere foredrag blant skolene her nord og tilegnelse av bedre kunnskap om doping også blant helsetjenesten, foreldre og alle andre som jobber med ungdom og omgås ungdom daglig.

Og selvfølgelig, et høyere antall kontroller. I og utenfor idretten.

Med ønsker om et rent, godt nytt år!