Arbeiderpartiet ligger tynt an for tiden. Erna Solberg blir stadig mer populær, Trine Skei Grande og Siv Jensen holder på å bli bestevenninner og kjøpe seg el-bil. Et permanent borgerlig alternativ holder på å bli skapt med Erna Solberg bak rattet.

Mens dette foregår

i regjeringskvartalet, kvernes AP sakte i stykker av indre uro ved at nestlederen, og nå også sekretæren for stortingsgruppa, Hans Kristian Amundsen, er på dagsordenen. Én eller begge skal ut. Et bondeoffer og en offiser? God løsning? Er dette løsrevet fra den politiske situasjonen i landet vårt?

Hermann Kristoffersen

Giske er en egen sak som det snarest må gis en løsning på. Ingen går i fella lenger og tror at #metoo- Giske egentlig er et kupp for å bli kvitt en konkurrent. Det er neppe Hadia Tajik som står bak hele greia.

Men det er mye politikk her også, eller mangel på sådan, som preger det som har vært det beste politiske verkstedet her i landet i årevis, om vi spoler tilbake et tiår eller så.

Siste valg var en katastrofe som Trond Giske febrilsk prøver å distansere seg fra. Så krampaktig er dette at han til og med har vært villig til å skylde på kompisen sin, Halvard Ingebrigtsen, som har fulgt ham som en skygge i alle år fram til nå. Selv om det var Giske som var ansvarlig for valgkampen fra partiledelsens side og styrte alle utspill.

Nå er vi ved kjernen av Arbeiderpartiets egentlige problem. Partiet mangler nemlig politikk på nesten alle samfunnsområder. Keiseren er kliss naken under prinsipprogrammet. Det fins nesten ikke politikk under ytterklærne.

Noen i ledelsen trodde at folk var så drittlei den forrige regjeringen at de ville stemme på AP/SP/SV uansett. Derfor kunne en slenge ut drømmen om 15 nye milliarder i skatt og lite annet som ikke regjeringa allerede hadde funnet på. Aldri har et parti vunnet et valg på å ville flå velgerne sine uten at de skulle få noe tilbake. Skikkelig idiotisk utspill med andre ord.

Nå reiser det seg en bølge av misnøye i partiet. Noen mener at arbeidsfolkene er borte. Andre mener at Stortingsgruppa er blitt en ren yngleplass for AUF, ere som aldri har jobbet i hele sitt liv. Andre mener sikkert at det er for mange gamlinger også.

Mange mener at LO har for stor makt. Andre mener det stikk motsatte enda LO-medlemmer ikke stemmer på AP lenger.

Så hvor er partiets plass i norsk politikk?

Om en ser utover i Europa ser det ikke bedre ut. Sosialdemokratiet taper terreng de fleste steder. Løsningene de bringer til velgerne holder rett og slett ikke mål lenger. Nyskapning i politikken er ikke lenger bare sosialdemokratiets sak. Det kan komme fra nesten hvor som helst. Sannheten er kanskje at de aller fleste partier er blitt en slags sosialdemokrater hele gjengen. Hva er det med Angela Merkel som skiller henne så sterkt fra Sosialdemokratiet? Erna Solberg da? Hvor er egentlig skillet? Hva med Macron i Frankrike? J.G. Støre mener at han er en perfekt samarbeidspartner til tross for at partiet hans gruset sosialistene i Frankrike i siste valg.

Rollen som bolverk mot ytre høyre er det flere som har. Ikke bare AP lenger.

Sannheten er at om AP skal tilbake i regjering så har de ingen andre enn seg selv å stole på. Hvis en ikke greier det til neste valg kan vi risikere å ha et såkalt borgerlig styre i lange tider fremover.

Ifølge velgerne gjør det ingenting. De fortsetter å gruse Arbeiderpartiet som fortjent. Meningsmålingene har lagt seg stabilt på drøyt 20 prosent. Slikt blir det ikke regjeringsmakt av om det er det man er ute etter. Og hva skal man egentlig med det? Er det bare for at de riktige folkene skal få seg en godt betalt jobb eller hva? Er det for at rådgiver- og kommunikasjonskorpset skal økes dramatisk enda en gang med påfyll fra ungdomsorganisasjonen?

Hvor er det i stedet blitt av Nordnorsk jernbanepolitikk? Spor til Tromsø blant annet. Skal alle togpengene brukes sørover i landet?

Hvor er politikken som får fiskerne og kystbefolkningen til å se forskjell på Frp og AP i fiskeriene?

Hvordan skal kommunen få ta en større del i verdiskapninga i havbruket?

Hvor lenge skal Sylvi Listhaug få dominere innvandringspolitikken?

Skal vi noen gang få gratis tannbehandling slik de har det i andre land?

Skal det alltid være slik at miljøpolitikken styres av småpartiene i landet vårt? Hva med å ta et krafttak i kollektivsatsingen i stedet for den flikkinga som foregår nå?

Hva med gratis barnehage og SFO for ungene?

Skal kontantstøtta vare evig? Og så videre, og så videre, og så videre.

Som en ser er lista over saker å ta fatt på nærmest uendelig. Det jeg nevner er bare å skrape litt i overflaten. Ute i partiorganisasjonen er det sikkert haugevis av forslag som er verd å lytte til.

Derfor er det ikke saken om Trond Giske som kommer til å bestemme partiets skjebne i den norske velgermassen. Det er i stedet mangelen på praktisk politikk som får velgerne til å velge det ene alternativet foran det andre. Det er et mye viktigere spørsmål enn om en nestleder har tafset litt på unge damer. Selv om det kan være ille nok, er det adskillig enklere å rydde opp i.

Når det gjelder Arbeiderpartiet så bør en heller svine seg litt mer til på politikk. Og starte tafsinga i dag.