Den store fuglen plasker desperat med de våte vingene sine i havet og prøver å komme seg inn på tørt land. Ingen vet om den begredelige målingen er noe som setter seg eller om den er et forbigående fenomen.

Utenfor vinduene til hovedkvarteret skyller nå Metoo-kampanjen inn over de fleste ungdomspartiene og politikken. En tsunami av ufortjent sex som de mannlige lederne har forsynt seg med i kraft av sine posisjoner, skyller over det lille landet vårt.

De enkelte av de som har forsynt seg på kjønnsmarkedet trodde sikkert at det var deres sjarmerende fremtoning som gjorde slikt inntrykk på unge av flere kjønn. Men så var det bare makt og posisjoner som andre hadde gitt dem. Og som fordampet da varmen under ræva deres ble skrudd opp.

Vi kommer garantert til å se enda styggere ting etter hvert. Så nå er det kanskje på tide å slappe litt av og konsentrere oss om det som rammes av straffeloven, og ikke alt det som puritanerne blant oss avskyr. Sex er ennå en lovlig virksomhet. Faktisk helt nødvendig for artens overlevelse.

Ap fikk den verste smellen av Metoo-bølgen, som fortjent, men årsaken til fallet i velgermassene er en adskillig mer komplisert historie. Årsaker partiet nå må ta fatt i mens resten av konkurrentene sliter med nesten daglige avsløringer av såkalt uønskede tilnærminger og ren bøllevirksomhet på det seksuelle området.

Både LO og Ap er produkter av den industrielle revolusjonen fra andre halvdel av 1800-tallet. I mer enn hundre år har de klamret seg til hverandre i den tro at de fant gjensidig styrke i denne omfavnelsen. Når arbeidsgiverne ble sterke, bedriftene ble store og eierne forsynte seg grådig av verdiskapningen, måtte man organisere seg.

Det trengtes også et parti for å bringe denne kampen inn i Stortinget. Det var Arbeiderpartiet. I hele den vestlige verden skjedde det samme. De fant hverandre, fagbevegelsen og den såkalte venstresiden i politikken. Ekteskapene har stort sett vært vellykkede i mer enn hundre år. Den villeste kapitalismen ble tøylet og det ble skapt velferdsstater av klassekampen.

Men nå har noe alvorlig skjedd som stiller alvorlige spørsmål ved denne forbindelsen mellom parti og fagbevegelse. For første gang er nemlig mindre enn halvparten av alle ansatte i landet vårt fagorganisert. Enda verre er at av alle fagorganiserte utgjør LO-medlemmer mindre enn halvparten.

Aller verst er at selv blant LOs medlemmer stemmer mindre enn halvparten på Arbeiderpartiet. Dette var før det siste raset på meningsmålingene, og det varsler derfor en katastrofe. Som hele den vestlige verden nå sliter med og som stadig sender sosialdemokratier ned i kjelleren i valg.

Så hva gjør man når grunnfjellet svikter under en? Når ekteskapet skranter og partneren begynner å se seg rundt etter andre jaktmarker? For det er jo det som har skjedd med LO-medlemmene. De stikker til Frp og Høyre, og blåser i ørnen blant partiene. Ap.

Det er kommer så langt nå at selv Høyre og Frp vil kjempe for å øke organisasjonsgraden i Norge. Fortrinnsvis organiserte utafor et LO som de oppfatter som Arbeiderpartiets eiendom. Dette er den gjengen som før klippet plenen og vasket bilen på 1. mai mens de ønsket arbeiderbevegelsen dit pepperen gror.

Grunnen til at selv Høyre trenger en sterk fagbevegelse er det såkalte treparts-samarbeidet i inntektsoppgjørene mellom LO/Fagbevegelsen, NHO og staten. Dette har nemlig vært en stor suksess ettersom lønningene har holdt seg på et moderat nivå og lite stygge streiker har forpestet det gode samarbeidet nattestid før avtalene ble undertegnet på morrakvisten i trettende time.

Spørsmålet er om dette kan fortsette for Arbeiderpartiet? Skal Ap bli/være et parti som følger den synkende organisasjonsgraden nedover sammen med LO, eller skal partiet gjenoppstå som et friskt pust i landet vårt og by på spennende prosjekter som samler velgere fra alle yrkesgrupper rundt seg?

Som fører Metoo-ånden inn politikken på alvor og prøver seg på alle som har stemmerett. For det er store muligheter her ute blant oss velgere. Vi vil nemlig gjerne sjekkes opp.

Samfunnene våre trenger noen som kan stå for et kunst- og kultursyn vi kan vedkjenne oss. Som har fokus på barn og unge og settes inn i en samfunnsmessig og bærekraftig sammenheng.

Som står for en miljøpolitikk vanlige folk kan forholde seg til uten å gå bananas over at korken på melkekartongen ser ut til å være av plast, og ikke pønsker ut avgifter på plastposer og annet tull og tøys.

Vi trenger noen store partier som vil binde landet vårt sammen av sviller og jern. Som ser fremover og ikke bakover. Og som ikke overlater så store og viktige samfunnsendringer som dette til småpartier.

Og vi trenger virkelig noen som samler kystens folk slik Nygaardsvold gjorde det da han som statsminister sørget for å starte de fiskeriene vi kjenner i dag, ved å sørge for penger til nye fartøyer. I dag forsvinner fisken fra det samme folket.

Og det kunne vært så mye mye mer. Bare spør folk her i landet.