De var ikke min favoritt til å få fjorårets fredspris, grunnet ulne svar på ekstremt vanskelige spørsmål som må løses om verden skal bli atomvåpenfri. Fraser av typen «et sted må man begynne» etc. holder ikke.

Det går dessuten ikke an å skru klokken tilbake til tiden før atomvåpnene var en realitet, fordi kunnskapen om hvordan de produseres er, og for all fremtid vil forbli, kjent.

En atomvåpenfri verden vil derfor måtte bli en verden med konstant fare for ny produksjon. Kanskje kan denne faren reduseres til et akseptabelt nivå, men den kan ikke elimineres.

Ja, et sted må man begynne. Jeg vi foreslå å rette oppmerksomheten mot to spørsmål en ikke kommer utenom, men hvor det er alt annet enn lett å se Brua mellom det ønskelige og det realiserbare innenfor rammen av den eksisterende verdensorden.

For det første, hvordan skal en få alle de per i dag 9 atomvåpenbesittende statene til å komme sammen, forhandle fram en avtale om å avskaffe våpnene, for deretter å iverksette avtalen?

Den grunnleggende internasjonale tilliten som kreves for overhode å komme i gang med samtaler om dette, glimrer i dag med sitt nærmest totale fravær.

Men om avskaffelse skulle lykkes må en også finne ut hvordan ny produksjon kan hindres. Et eller annet organ som på global basis har både nødvendig myndighet og evne til å utføre oppgaven vil måtte opprettes, men det er med respekt å melde særdeles vanskelig å se for seg hvordan det skal gå til.

Uten en effektiv kontrollmekanisme kan imidlertid en atomnedrustet verden fort bli en farligere verden enn den nåværende.

Så lenge atomvåpen eksisterer kan man ikke utelukke at de kan komme på avveie eller bli utløst ved en feil. Faren er antakelig ikke veldig stor, men den er definitivt ikke lik null.

Mentalt er det krevende å innse at våpen med et så uhyrlig skadepotensial trolig kan være fredsbevarende under gitte forutsetninger.

Argumentet om at skadepotensialet i seg selv er god nok grunn til å bli kvitt våpnene lever ikke komfortabelt sammen med et argument om at nettopp skadepotensialet hindrer krig, vel å merke når det utgjør det avskrekkende elementet i en balanse, og man har å gjøre med aktører som er såpass rasjonelle at de skyr tanken på et kollektivt selvmord.

Men slik fungerte den kalde krigens logikk, og slik har India og Pakistan greid å hindre at konflikten om Kashmir ender i fullskala krig. Noen garanti for at disse forutsetningene alltid vil være til stede har man naturligvis ikke.

Det er i lys av det en bør forstå Russlands motstand mot det mye omtalte rakettskjoldet. Russerne har rett i at det kan forrykke balansen, i russisk disfavør.

Kanskje tar jeg feil. Men jeg tror ikke at vi som lever i dag, ei eller de nærmest følgende generasjonene, vil få oppleve en atomvåpenfri verden.

Dessuten, hvis atomvåpnene skrotes melder et tredje spørsmål seg, om hvordan hindre konvensjonell opprustning for å fylle maktvakuum som sannsynligvis oppstår.

Konvensjonelle våpen har langt lavere terskel for faktisk å bli brukt til krigshandlinger. Det skjer i verdens krigssoner hver eneste dag. Si gjerne at det er ille å måtte leve under en konstant trussel om utslettelse.

Men jeg er tilbøyelig til å mene at å bli drept av konvensjonelle kuler og bomber faktisk er verre.