Partileder Jonas Gahr Støre sliter seg sikkert i håret etter å ha klart å fremstå som noenlunde styringsdyktig for en stakket stund etter at han klarte å få nestleder Trond Giske desavuert.

Men Giske er ikke – og var ikke – problemet for Arbeiderpartiet. Giske tafset, kysset og sleiket på en rekke kvinner i Ap, fikk en kraftig smekk på lanken – og var nødt til å trekke seg fra nestledervervet.

Mange i partiet har ment at man nå kan se fremover og prøve å reise kjerringa for å komme tilbake som Norges største – og forment viktigste – parti.

Når «ukulturen» nå for en stakket stund er renset bort fra partiet vil man kunne fokusere på politikken igjen, og vise det norske folk at Arbeiderpartiet nok en gang er å regne med. Det er feil.

For at Arbeiderpartiet skal gjenvinne fordoms makt og ære, mangler partiet nemlig noe vesentlig: En visjon, eller en retning om du vil, som står til troende blant partiets interne og eksterne støttespillere.

I dag er DNA-et i Ap konturløst og identitetsløst for velgerne, og jeg tror at mange av partiets egne medlemmer lurer på hva man driver på med.

De som står utenfor partiet stiller seg i alt større grad spørsmålet «hvorfor skal vi stemme Ap?». For undertegnede føles Arbeiderpartiet omtrent like engasjerende som fjorårets rapporter fra Statistisk sentralbyrå eller «Hvem, Hva, Hvor» fra 1973.

Det finnes ikke lenger en opplagt grunn til å bruke partiets stemmesedler – slik det fantes da Arbeiderpartiet var garantisten for at Norge skulle fungere noenlunde godt.

Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet var viktig for hele Skandinavia etter krigen. Partiene i Norge, Sverige og Danmark var de som klarte å bygge en velferdsmodell som hele verden har misunt oss.

Partiene klarte balansegangen mellom proletariat og kapital på en måte som ingen andre land har klart verken før eller siden.

Men noe har skjedd i løpet av 2000-tallet. Ap har prøvd å favne for bredt, men har smurt smøret for tynt utover skiva. Man har prøvd å leve som – og på – etterkrigstidens sosialdemokrati, men de er blitt gjennomskuet.

Folk har sluttet å tro på partiets løsninger på problemer som er oppstått i kjølvannet av globalisering, finanskrise og miljøtrusler. Fra å ha vært et stabilt 30+ parti er man nå langt nede på 20-tallet. Enkelte meningsmålinger peker sågar på titallet.

Det begynner også å bli lenge siden partiet var ensbetydende med «statsbærende», og partiets tidligere kjernesaker er for lengst overtatt av andre og mer «spissede» politiske partier.

Den hardføre delen av fagrørsla – spesielt i offentlig sektor – er overtatt av Rødt og SV, og Fremskrittspartiet har klart å lokke over den delen av LO-kollektivet som er kritiske til klimamål, innvandring og kvotert pappaperm.

Fiskarbonden og småfolkene i distriktene er gått over til Senterpartiet og til en viss del Torgeir Knag Fylkesnes i SV.

De som ønsker et stabilt og trygt styre av landet har samlet seg under fanene til Norges svar på Angela Merkel – statsminister Erna Solberg. Nå som Venstre har gått inn i regjeringen så har Solberg fått med seg et sosialliberalt og miljøbevisst alibi som ytterligere tar brodden av Aps ambisjoner.

Når Trine Skei Grande har parkert temaet om oljeleting i Lofoten, Vesterålen og Senja i overskuelig fremtid – hva gjenstår da av viktige profilsaker som Ap kan gjøre til sine? Store deler av Ap ønsker heller ikke et oljefritt LoVeSe, Støre og Tajik i særdeleshet er svært så petrofile.

Jonas Gahr Støre har en gigantisk oppgave foran seg når han nå har bedt om arbeidsro etter «Giske-gate». Om Støre ikke skal bli den eneste Ap-lederen ved siden av Reiulf Steen som ikke har vært statsminister siden 1923 så må han klare tre ting:

Han må klare å få et dypt splittet parti til å slutte rekkene og gå i noenlunde samme takt, han må få partiets tradisjonelle støttespillere i fagrørsla, miljøbevegelsen og solidaritetsorganisasjonene til å komme tilbake og – viktigst av alt – meisle ut en politikk som peker fremover, ikke bakover eller innover.

Hvordan vil man løse miljøkrisen? Hvordan vil man bekjempe fattigdom og urettferdighet? Hvordan vil man takle eldrebølgen og migrasjonsutfordringene? For å nevne noen av de viktigste områdene som skriker etter gode løsninger.

Partiet må vise at man ikke kun er et broilerklekkeri, en klubb for virkelighetsfjerne teoretikere eller en samling museumsvoktere.