Ramaskrikene ljomer. Sylvi Listhaug har kalt de sadistiske sexovergriperne ved rette navn: monstre. Og atter en gang beviser hun hvor flink hun er å påkalle ramaskrik.
Hennes politisk rådville motstandere blir visst aldri lei av å rope «ulv, ulv» i utide, og leter febrilsk etter nye anledninger. I «Dagsnytt 18» 26. januar rystes Anine Kierulf i sin sjels innerste. Og mener Listhaug skader vår rettssikkerhet og kulturarv.
Det er selvsagt tillatt og ofre sin sarte sjel i forsvar for medmennesker i selvforskyldt nød, som får stygge navn kastet etter seg. Hvem trenger forsvar, monstrene eller forsvarsløse barn som misbrukes og tortureres av sadister? Hvor er den sunne fornuft?
Hvordan kan man påstå at vårt rettsvesen og kulturarven skades av en justisminister som tør å, som hun selv sier, «kalle en spade for en spade». Monster som betegnelse på rå forbrytere finnes fra før i vårt daglige språk, og må derfor antas å være et ord tilhørende kulturarven som Kierulf bekymrer seg over. Monster er ikke annet enn et gammelt og velbrukt navn på fæle sadister man trodde var vesener fra den ondes verden.
Til forundring over den hårsåre uforståelige oppfatning Kierulf legger i Listhaugs presise definisjon av samfunnets avskum, etterlyses refleksjoner over for lengst etablerte benevnelser i vårt språk. Vi nevner et knippe: Mordere, seriemordere innbruddstyver, og en masse andre skurker.
Les også: Kommentaren: «Det er barna, og bare barna, vi må tenke på»
Har så alle disse navnene brakt skam over vårt rettsvesen, eller vært til skade for vår kulturarv? Vårt vel fungerende rettsvesen er et upartisk organ og lar seg ikke påvirke av ord og uttrykk. Anine Kierulf har våknet, kanskje litt, fort og uventet. Argumentasjonen bærer preg av forhastede beslutninger, og for få troverdige argumenter.
Man sitter igjen med inntrykket om at Anine Kierulfs påstander bare etterlater seg en holdning som skader det hun er bekymret over. Mer interessant er hvilke edle motiver som ligger til grunn for Kierulfs inntreden i debatten. Er det den gamle og velkjente årvisse kvelningsprosess som spretter opp som troll i eske, opptil flere ganger i året, hver gang en Frper sier noe fornuftig?
Det hele minner om grevinnen og hovmesteren. Vi venter i spenning på refrenget: «Same procedure as last year». Når de kloke kritikere tæres av tidens tann og mørnes i cirka 20 år, og en smule fornuft erobrer de grå innenfor pannebrasken, blir plagiat av andres forslag fremsatt som sine egne. Fram fra glemselen i nydiktet plagiat. Og du verden så klokt.