Min overgang til Apple i 2006 var å tre inn i fremtiden. I fremtiden var datamaskinene vakre. De virket. De var lette å bruke.

Hvis de krasjet, kunne de startes på nytt, men ingenting gikk tapt. Sammenlignet med Windows-tilværelsen, der sadistiske tanker rettet mot Det onde imperiet var en del av arbeidsdagen, var Apple en enorm forbedring. De skranglete og stygge PC-ene var uhyggelige uhyrer fra en ond fortid. Jeg kunne kjenne sorg på vegne av de stakkars jævlene som fortsatt måtte slite med Microsoft-produkter.

I 2006 forventet man at en ny datamaskin var bedre enn den forrige, og slik hadde det alltid vært. En hjemmedatamaskin i 1980 var som oftest et byggesett for hobbyingeniører. I 1990 hadde de fargeskjerm og lyd. I 2000 kunne de kobles til internett, men det kunne ta en time å laste ned ett minutt med film. I 2010 kunne man laste ned film og musikk fra nettet uten kabel.

Etter 2010 skjedde det ingenting. Den teknologiske utviklingen har flatet ut. Min MacBook Pro fra 2011 fungerer perfekt, og kan alt de nye maskinene kan. Men før eller siden vil den måtte byttes ut. Hva skal ta over for denne?

Apple har tilpasset seg den manglende teknologiske utviklingen. Siden de ikke kan skryte av nye imponerende ting maskinene deres kan gjøre, skryter de nå av alle de tingene den ikke kan gjøre. Noen av de nyeste modellene fra Apple har bare én type inngang for kabel, en USB-C. Følgende innganger mangler: til printeren, minnepinne, iPhone og SD-kort fra kamera. I fremtiden kommer man å klare seg med en universell kabel.

Og mens vi venter på fremtiden, må man kjøpe adaptere, såkalte dongler, som man kobler til maskinen. Dette kalles «dongle life», som er det nye livet, hvor man må huske å ta med seg ekstrautstyr til enhver tid. Dette er «mellom-fremtiden» som Apple kan tilby sine brukere til fremtiden en gang kommer.

Mangel på DVD-spiller er en gammel nyhet, som vakte stor begeistring i sin tid. Se! Maskinen kan ikke spille DVD-er. Nytt er også betydelig mindre lagringsplass. Dårligere tastatur kan man også skryte av (det vil si, meningene er i beste fall delte). I tillegg har de fjernet den geniale, magnetiske strømkabelen. Snublet man i ledningen, ville ledningen løsne.

De nye maskinene vil flyve rundt før de lander hardt på gulvet hvis man snubler i dem. Styreflaten er altfor stor, så man lett kommer «borti» den når man skriver. Tastene øverst på tastaturet er erstattet med en smal touch-skjerm, som er upraktisk for de fleste. Skal man styre lyd, må man bruke mer tid og samtidig se hva man gjør, i motsetning til knapper som man kan kjenne i fingrene.

Prisene er også skrudd kraftig opp. Min MacBook Pro fra 2011 er en arbeidshest som dekker alle behov. Den kostet like mye som dagens MacBook air, som er en fin liten sak for folk på farta som liker å være på Facebook på kafé, og av en eller annen grunn ikke vil bruke telefonen sin til dette.

Så hva sier Apple-miljøet? Mac-folket er splittet. Du har de som hater touchbar, mangel på porter og den store styreflata. Som ser dette som et uttrykk for arroganse fra et selskap i solnedgangen. Jåleri foran funksjon. Fin å ha med seg på hipster-kafeen, slik at alle kan se hvor kul du er. Haterne mener at den nye MacBook Pro er en 30.000 kroners krushund. På plussiden: gode høyttalere.

Og så er det de som elsker den nye Mac-ene. De tror de vil venne seg til disse nye ulempene. For man kan jo venne seg til det meste. Man må bare huske å ta med seg alle adapterne. Og så må man bare være forsiktig, så man ikke snubler i ledningene. Den store styreflata må man bare venne seg til, det går sikkert bra. Og en touch-bar er fin hvis man skal velge emojis, selv om den jo er litt irriterende. Og når man har brukt 30.000 kroner på en ny Mac, forventer man å kunne være på Facebook med den. Og det kan man.

Man kan også sende e-post og laste ned filmer. Hvis man kjøper ekstrautstyr, kan man til og med koble til printer. Også iPhone kan kobles til, akkurat som før. Det finnes nemlig ekstrautstyr som gjør dette mulig. Alt i alt er denne maskinen nesten like bra som den de har fra før, bare mye dyrere. Og med tanke på hvor bra den gamle var, er det faktisk ikke så verst.

Den egentlige årsaken til at Apple tar bort ting, er at alle disse tingene tar plass. Målet er en tynnest og lettest mulig maskin. Et estetisk hensyn, som går foran funksjonalitet. Form foran funksjon er per definisjon dårlig design. Men de er skikkelig fine å se på.

For meg som er gammel nok til å huske en tid da datateknologien ble bedre og bedre, er det vanskelig å forstå at man skal betale mer for maskiner som gjør mindre. Det er lenge siden Apple tok oss inn i fremtiden. En ny maskin fra Apple i dag er som et postkort fra en fjern fremtid, og budskapet er: Ædda bædda, bruker du fortsatt USB-minnepinne?! Da får du kjøpe adaptere da, din taper!

Å gå i en macbutikk har alltid vært en oppløftende opplevelse, selv om jeg aldri har vært veldig opptatt av data. Jeg hadde faktisk lyst på en iMac, iPod og en iPad i sin tid. Også i dag kjenner jeg glede over å se på produktene. Men det er gleden over at jeg ikke eier noen av dem.