Verden står neppe til påske. Det gamle ordtaket er ferd med å få ny mening etter som denne høytiden nærmer seg. Eller hva skal man si når massemediene er sprengt av hatefulle ytringer fra nærmest alle hold nord for Trøndelag?

PCI-saken om hjertesikkerheten ved Universitetssykehuset i Tromsø er bare siste kapittel i denne langvarige hatkampanjen som har blottlagt et primitivt hat mellom Bodø og Tromsø. Mediene stiller opp på dette. Både i Tromsø og ikke minst i Bodø.

Hvordan styreleder Marianne Telle i Helse Nord tør å rusle seg en kveldstur i høstmørket i Tromsø med en arbeidsløs og gal sykehusdirektør som kanskje raver rundt med en baseballkølle rett utafor døra, er ikke til å fatte.

«Alle» i Troms skjønner nå at byen der nede i vindtunnelen vil overta Tromsøs rolle som landsdelens største by. Folketallet vokser riktignok ikke raskt nok til det, ettersom Tromsø også prosentvis vokser betydelig raskere enn Bodø. Mange vil bare ikke til Bodø av en eller annen grunn.

Kapasiteten til å mene saker og ting ser imidlertid ikke ut til å være svekket på det politiske nivået i landsdelen. Her har fylkespolitikere og lokalpolitikere slått seg sammen med krasse vedtak om hvor idiotisk eller fornuftig det er å etablere det samme hjertetilbudet i Bodø som vi allerede har i Tromsø. Det er blitt ført i pennen ultimate vedtak om hvordan dette skal se ut fra alle parter, og lokale media har hengt seg på med så sterke meninger at det politiske farvannet er blitt nesten umulig å bevege seg i.

Har fylkeskommunen kapasitet til å holde på med dette nå? Har de ikke nok å tenke på? Har de for eksempel spurt påtroppende fylkesmann Knut Storberget, som er dratt inn i meglerrollen mellom Troms og Finnmark, om hvor smart det er å gå så høyt ut på banen?

Forhandlinger er nemlig skjøre greier. Når frontene er virkelig steile, som her, er det faktisk nok at den ene parten ikke liker en eller annen bagatell så går hele greia til helvete.

Mange av oss husker forhandlingene som skulle avslutte krigene i Indokina på syttitallet. Det gikk fryktelig dårlig, fordi det var noe med formen på forhandlingsbordet som noen ikke likte.

Denne gangen lyktes de. En bitter strid som har rast i flere måneder er bilagt. Alle har nå vært i samme møtet og alle ansatte er sikret jobb i fylkeskommunene sine fram til 2024. Bare en snublestein er igjen. Og det er fylkestingene i to skeptiske fylker. Hvor regningen for det hele sendes er også mindre klart.

I storbyen Tromsø har det sneket seg litt uhygge inn i bompengesaken. Denne gangen er det Høyre som ikke vil være med på bompengene til den såkalte miljøpakken. Det har de bestemt bare fordi de ikke får den brua de vil ha på Sør-Tromsøya.

Syltynt, vil mange si om denne argumentasjonen. Men har man ikke annet så må man bruke det man har. Slik har det alltid vært. Her er det også duket for harde forhandlinger mellom regjerende Ap og Høyre.

Mange andre politikere kunne også godt tenkt seg å smette ut av bompengeforliket i byen, men Høyre var først denne gangen. Det betyr at de kan gå til kommunevalg på billigere og bedre løsninger enn det Ap har muligheten til. Mer likt Frp. Derfor brenner det virkelig et blått lys også over disse forhandlingene.

Også er det forhandlingene om bymiljøpakken som ordføreren selv skal være midt oppi. Her har kommunen forlangt at staten skal dekke bortimot 75 prosent, har noen hørt, mens statens forhandlere bare tenker seg rundt halvparten et sted. Dette utgjør milliarder av kroner, som på mange måter allerede er brukt opp på parker og busstraseer. Gode bymiljøtiltak.

Dette var penger som partiet Høyre egentlig vil bruke en gang til på denne sørgelige brua si på Sørøya. Men pengene er allerede borte, fordi de ikke kan brukes på begge sider lenger. Vi har rotet oss inn i et sant virvar av saker vi ikke greier å løse. Hvorfor er det blitt slik?

Kanskje er problemet med oss her nord at vi slett ikke er så godt vante med å skulle forhandle med andre om løsninger? I vårt område er det tradisjonelt sett den sterkestes rett som gjelder. Det er den med den største båten, mest penger eller den med den største gravemaskinen som oftest får det som han vil. Er det en arv vi har fått med oss fra de gamle nessekongene som eide alt her nord og gjorde akkurat som de ville? Uten å spørre en kjeft om noe som helst.

Så kom det hersens demokratiet deisende inn i bildet og laget problemer vi ennå ikke har tatt helt inn over oss. Da måtte vi begynne å lete etter mellomløsninger og kompromisser. Meget ubehagelige greier for oss her nord, men som andre har drevet med i hundrevis av år.

Derfor burde en landsdel som vår ha noen på heltid her. Noen med erfaring i å løse opp tilsynelatende umulige konflikter. Mahatma Gandhi, Nelson Mandela og Jens Evensen er også borte nå. Snakker vi om en jobb for riksmegleren?