Både kommune og stat bruker dette argumentet som hovedargument når de avslår støtte til gode, fornuftige tiltak, det være seg innenfor eldreomsorg, kultur og lignende.

Når stat og kommune stadig vekk drar «økonomikortet», føler nok de fleste av oss at man har lite å stille opp med. Man blir på en måte tvunget til å forholde seg «til realitetene.» Finnes det ikke penger, så finnes det ikke penger.

Det er imidlertid to- tre hendelser som i det siste tida har fått meg til å stusse litt på, om dette argumentet «holder vann».

Det første jeg tenker på i disse OL-tider, er hovedargumentet som ble brukt av motstanderne av et OL i Tromsø, eller for den del i Norge, nemlig at de cirka 40–50 milliardene som et slikt OL ville koste, heller må og kan brukes til andre, og bedre formål enn «en 14-dagsre skifest for fiffen». Disse pengene var det mye bedre å bruke til utbygging av idrettsanlegg over hele landet, til eldreomsorg og så videre. Dette argumentet ble jeg for eksempel møtt med i en diskusjon med daværende stortingsrepresentant Tove Karoline Knutsen, da jeg tillot meg å tvile på dette resonnementet.

Selv om jeg mener at jeg er en person som følger rimelig godt med i tiden, er det vanskelig for meg å få øye på hvilken del av samfunnet som i ettertid har fått tildelt disse pengene. Jeg spør derfor: Kan noen av dere som brukte dette argumentet, eller noen andre, vise meg hvilke tiltak innenfor breddeidretten disse pengene har gått til? Håper selvsagt at det er jeg som «ikke har fulgt godt nok med i timen», for dersom det virkelig har drysset 40 ekstra milliarder kroner over diverse gode formål de siste årene, skal jeg være den første til å bejuble akkurat det.

For det andre: Det påvises i disse dager at prislappen på oppussinga av Stortinget vil bli overskredet med cirka en milliard kroner. Disse pengene kommer selvsagt til å bli lagt på bordet, for i dette tilfellet kommer vi aldri til å høre at «det mangler penger». Mitt spørsmål er: Hvor henter man disse pengene, som det jo i utgangspunktet ikke var budsjettert med, fra?

For det tredje: Vi fikk i fjor vite at det over statsbudsjettet ble brukt cirka 12 milliarder kroner til konsulentvirksomhet for staten i året 2015. Jeg tror at dersom utgiftene tilfeldigvis hadde beløpet seg til for eksempel 15 milliarder, så hadde selvsagt også disse pengene blitt lagt på bordet. Mitt spørsmål er: Hvor henter man penger til slike «uforutsette utgifter» fra?

En annen sak er det at 12 milliarder kroner til konsulentkjøp per år er enormt mye penger, selv i steinrike Norge. Denne pengebruken har blitt viet svært liten oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet, noe jeg finner underlig. Da operaen i Oslo skulle bygges, var det i mange kretser ramaskrik over at regninga kom på cirka 4 milliarder kroner. Når imidlertid staten bruker 12 milliarder per år på konsulenter, er det nesten ingen som reagerer, bortsett fra Riksrevisjonen. Hva om staten hadde sagt at i år skal vi «bare» bruke 7,5 milliarder kroner til kjøp av konsulenter, at man tar et aldri så lite hvileskjær bare dette ene året, også kunne man bruke 7,5 milliarder til «gode formål»?

Det jeg ikke forstår er følgende: Hvordan kan stat og kommune stadig vekk hevde at «det ikke finnes penger», samtidig som de blar opp milliardbeløp til såkalte «uforutsette utgifter»? Håper noen kan forklare meg dette.