I løpet av de første minuttene håpet jeg dette skulle bli en universell forestilling om småbyens plass i verden og hvordan storfolket i småbyen har ambisjoner på byens vegne og seg selv.
Det stormannsgale
småbymennesket i meg ville likt tanken på at «Nordens Paris» skulle bli en internasjonal suksess, hvor folk fra verdens småsteder, enten de ligger i skyggen av storbyer eller som ensomme utposter, skulle kjenne seg igjen. Nei, «Nordens Paris», med sine kvaliteter, var ikke helt det.
Jeg hadde også håpet at «Nordens Paris» skulle ta Tromsø på kornet. Også her ble det en bortkastet mulighet. En homofob ordfører med fiendtlige holdninger mot det samiske føles ikke treffende på noen ordførere byen har hatt eller kunne få, eller på noe unikt ved Tromsø-mentaliteten. Ideen om at man bør skjule sin narvikske identitet for å bli tatt seriøst i Tromsø, eller kanskje fordi man føler seg annenrangs hvis man er fra Narvik, er et morsomt premiss i en forestilling, men føles ikke gjenkjennelig.
Les vår anmeldelse av «Nordens Paris» her.
Narvik-aksenten har utløst latter på revyscener i Nord-Norge i mange tiår, et effektivt grep også på HT-sin hovedscene, men lokalrevyer viser ofte bedre kjennskap til sitt nærområde enn «Nordens Paris» gjør om Tromsø.
Det er ikke sikkert Jo Strømgren forsøkte å ta Tromsø på kornet, eller si noe universelt om ambisiøse småbyer. Men selv om han kjente byen, ville det fortsatt være en vanskelig jobb å lage en skikkelig god satire over byen. Så vanskelig ville oppgaven være, at iTromsø samlet sammen et håndplukket panel for å svare på spørsmål som hvem og hva Tromsø er.
Panelet, som besto av Gøril Johansen, UD-diplomat, Ragni Løkholm Ramberg, jurist og Ap-politiker, Ketil Høegh, HT-skuespiller og Egon Holstad, redaktør i iTromsø, var samlet sammen på Hålogaland Teater, hvor ellers, var for å snakke om forskjellige spørsmål knyttet til byen.
Det ble en svært interessant samtale. Hva en tromsøværing er, ble vi ikke klok på. Kan en kineser som har bodd her i noen år være tromsøværing? Eller må man være vokst opp mellom Muségata og Bukta (som jo betyr at det nesten ikke finnes tromsøværinger under 70)?
Det som traff meg mest, var diskusjonen om Tromsø som arktisk hovedstad. For innvendingene står jo i kø:
Hvem som helst kan jo bare kalle seg hovedstad for hva som helst.
Arktisk hovedstad mangler innhold. Også hvis man tar Arktisk Råd sitt hovedsete i betraktning, for hva betyr nå egentlig det for byen?
Det går inflasjon i arktisk, arctic eller «artic». Nordlyset er den nye elgen i solnedgang, allerede et kitschy og slitent bilde som brukes for å selge utflukter og plasttroll til turister.
Hvorfor skal Tromsø være arktisk hovedstad når alle byer i Troms og Finnmark er arktiske? Er dette enda en ting vi skal grabbe til oss?
Ordet «hovedstad» er stormannsgalskap og derfor et uttrykk for mindreverdighetskomplekser.
Mens de syke og eldre går for lut og kaldt vann, skal fiffen svinge seg på arktiske arrangementer som kun skaper arbeidsplasser for dem som lager kanapeer til konferansene.
Vi kan bli gjort til latter for å tro at vi er noe.
Noen av disse innvendingene har noe for seg, men bør vi likevel ta «arktisk hovedstad» på alvor?
Gøril Johansen sa noe som ga meg en aha-opplevelse. Hun sa at andre nordlige steder, som Nord-Sverige, Grønland og Alaska faktisk ser til Tromsø. I Nord-Sverige tenker man at veien til Stockholm går via Tromsø (eller at man kan få oppmerksomhet i Stockholm ved å knytte seg til Tromsø). Ja, det kan kanskje se ut som om Tromsøs omland (hele verden nord for Polarsirkelen) ser mer til oss enn vi til dem. Hva er vel mer hovedstadlig enn det?
Folk kan harselere så mye de vil, men hvis vi ikke forstår at dette store og litt forslitte ordet «arktisk» faktisk er gull, da er vi rett og slett fette dum. Hva det betyr i praksis, trenger vi ikke vite nå. Vi må bare grabbe det til oss alt vi makter, så ikke Bodø-væringene tar det.
LES OGSÅ: Ny forestilling på HT tar Nordens Paris til Frankrike (for abonnenter)
Vi skal også passe oss for Oulu, som foreløpig begrenser seg til å være «Capital of Northern Scandinavia». Frekt, med tanke på at byen ikke engang ligger i Skandinavia. Siden de heller ikke ligger i Arktis, kan de jo finne på å bli arktisk hovedstad også.
Og forresten, ta en titt på verdenskartet nord for polarsirkelen. Den største arktiske byen i Canada og USA har cirka 6000 innbyggere. De to som er større enn Tromsø, ligger i Russland. Alle andre kandidater ligger langt sør. Spørsmålet blir derfor: Hvor ellers?
Svaret kan komme til å gi seg selv, dersom vi blir enige om å flåse bort arktisk hovedstad-begrepet. De fleste byer ville drept for å kunne ta eierskap til et så viktig begrep. Tromsø ser ut til å nærmest bare gli inn i rollen, og med det kommer faren at vi tar det for gitt.
Så, hva skulle til for at «Nordens Paris» hadde tatt Tromsø mer på kornet? Hva med en mer velmenende ordfører? Som er opptatt av at Tromsø skal være raus, og derfor lobbyerte for at Arktisk Råd endte opp i Bodø? Som i den grad han er smålig og hatefull, retter dette mot sine politiske motstykker, enten de er palestinaskjerfbekledte motstander av privat omsorg, eller villig til å gjøre hva som helst for å slippe bompenger? Ikke lett å svare på.
Men aller best ville det være om byens faktiske politikere og befolkning fant den gylne middelvei mellom stormannsgalskap og landsby under nordpolen-mentaliteten. I debatten ble ordet «visjonær» brukt. Arktisk hovedstad er en visjon som kler byen utmerket.