Kommentaren:

«Kristin Røymo slenger ut idrettsløfter til 20 i stil»

meninger

Det er fantastisk at Tromsø omsider har fått en olympisk vinner. Med gull og sølv i OL skriver Forfang ikke bare nordnorsk, men også norsk idrettshistorie. Prestasjonen er sågar blant de ypperste i hoppsporten totalt.

Enda mer imponerende er det når vi vet at det ikke er mulig å drive med hopp i byen han vokste opp. Johann måtte pent flytte til Trondheim i 15-årsalderen, for å bli den idrettsmannen han er i dag.

Det er derfor det kom et hjertesukk fra helten da iTromsø intervjuet ham etter bragdene, hvor det eneste han ønsket seg mer enn OL-gull, var et hoppanlegg som gjør det mulig å holde verdenscup eller større mesterskap i hjembyen.

Det er pussig hvordan OL-euforien tar oss. Jeg står opp klokka 6.30 for å få med meg en curling mix double-kamp, jeg jubler hemningsløst over innsatsen til en skøyteløper jeg aldri tidligere hadde hørt om eller banner høylytt når noen misser under en snowboardøvelse jeg ikke engang kjenner reglene til. Og jeg blir skuffet når det bare blir sølv i en sport hvor vi tidligere i sesongen ikke har vært i nærheten av pallen.

Det er også noe med å være den beste nasjonen i verden i vinteridrett. I hodet mitt oppfatter jeg meg selv plutselig som litt bedre trent enn tilfellet var før vi hadde vunnet de (til nå) 37 medaljene. Dette er på ingen måte er tilfelle.

Litt sånn reagerer nok politikerne også. Erna Solberg kaster seg rundt halsen på en medaljevinner hun aldri tidligere har møtt, Theresa May sender overstrømmende gratulasjon til det britiske bobsleigh-laget og Kristin Røymo kommer med løfter om at Tromsø skal bygge en hoppbakke til 200 millioner kroner, i rusen etter hopptriumfene.

Hun ser imidlertid for seg at eksterne investorer må på banen, men Kommunen vil også måtte bidra tungt. Målet er å bygge et internasjonalt hoppanlegg som åpner for å arrangere større, internasjonale konkurranser.

Jeg er virkelig ikke tilhenger av å skyte ned alle planer som lukter av større ambisjoner. Tromsø vil nok fint kunne huse både NM, Verdenscup og VM på ski, hvis noe slikt skulle komme på agendaen. Og sannelig kunne sneversyntheten vår trengt noe slikt å bryne seg på igjen. Ingen har jo turt å komme med kongstanker siden planene om et OL i Tromsø ble skutt sønder og sammen.

Timingen for utspillet er imidlertid ikke ideell, i og med at Tromsø kommune i forrige uke gikk ut med at de hadde et 83,7 millioner kroner dårligere resultat enn året før. Dette bør imidlertid ikke bli førende for skjebnen til et hoppanlegg.

Planene på lang sikt bør legges uavhengig av dette, og for Tromsø-idretten er det særs viktig at man treffer riktig, ikke minst at man tar ting i rett rekkefølge.

Alle som har vært i Rovaniemi vet at det er mulig for en by på størrelse med Tromsø å ha perfekte forhold både for hopp, fotball, håndball og ishockey. Det handler bare om systematisk planlegging over tid. Bare så synd at det er Tromsø kommunes desidert verste gren.

Jeg er enig i at vi skal tørre å tenke tanken om å bygge en internasjonal hopparena, men vi må bare være smarte når vi bestemmer hvilke idrettsanlegg en bør starte med å bygge. Jeg har ikke tall på hvor mange som driver med hopp i Tromsø. Foruten utflyttede Johann Forfang innbiller jeg meg at det er ganske få.

Kanskje ikke så rart, vil noen hevde, når det på ingen måte legges til rette for dette. Uansett, selv om hopp er en publikumsidrett, kan man imidlertid ikke hevde at det er det på utøversiden. Det kan fotball, håndball, turn og volleyball til gagns.

Det finnes knapt den byen i landet som har et mer skrikende behov for idrettshaller enn Tromsø. Selv om kavaleriet gjentatte ganger har blitt meldt, er det problemet fortsatt ikke løst. Og som gode tromsøværinger vet vi at ingenting er sikkert før hallen står ferdig bygd.

Tromsø er verdensmester i trenering av byggeprosjekter. Minifotballhallen på Bjerkaker har de nå snudd to ganger, etter klager fra naboene, og er gått tilbake til de opprinnelige planene. Ingenting er i praksis endret, foruten at byggeplanene har blitt utsatt et par år. I mellomtiden går barn rundt og ikke får trent. Trenering og trening er pussig nok omvendt proporsjonalt.

Det er vel og bra at energien OL-prestasjonene utløser gjør at ordførere tenker større. Det er også supert at det får dem til å fokusere på idrett. Hvis det samtidig får speedet opp utviklingen i byggeprosjektene som burde ligge foran hoppanlegget i løypa, vil initiativet bli gitt stående applaus.

Gjør man det i feil rekkefølge, vil forslaget imidlertid lande på kulen.