Fra gammelt av var det slik at dersom en kvinne ble gravid og gravøren kunne fremskaffes ble det tvangsekteskap påtvunget av foreldrene. Noe slikt er ikke fremkommet i prosessen av å tvangsgifte Finnmark- og Troms fylker, bare øvrigheta er på banen. Så hvorfor skal disse to fylkene tvangsgiftes når det ikke blir noen foryngling i det nye storfylke? Ei heller noen kostnadsreduksjon i felles drift? Dette da ingen skal sies opp, slik at den «nye» Fylkeskommunens administrasjon kommer til å æse ut over dagens to fylkesadministrasjons størrelse? Ting som hører sammen kulturelt og leverelatert er greit å få sammenslått og dermed effektuerer felles driftskostnader. Så hvorfor kan vi ikke finne en løsning som alle er tjent med? En slik løsning er å sette de områdene som høres naturlig sammen til en fylkesregion. En god løsning betinger at befolkningen gir godkjenning til sammenslåingen i en folkeavstemning.

Sett med sørnorske øyne vil jeg anmerke at avstanden fra Vadsø til Harstad er lengre enn avstanden fra Oslo til Stockholm, alternativt Oslo til København. Ja, vi snakker om en fordobling av avstanden. Hvordan ville befolkningen rundt Oslofjorden like å bli styrt fra slike avstander? Er ikke dette en interessant tanke å filosofere over i tillegg til den pågående krangelen om etniske og yrkesmessige baserte krav og rettigheter? Her må det finnes et kvensk og et samisk navn på storfylke. Hvor lang tid må til for å oppnå en enighet om navnene? Tenk på finnmarkseiendommen som skal tilpasses med innlemmelsen av Troms fylke. Og for ikke å glemme lov om motorisert ferdsel i utmark, den må også tilpasses ved innlemmelsen med Troms.

Den fremtidige frekvensen på ferdselen av fylkets representanter og ansatte mellom Vadsø og Tromsø blir antakelig å øke, siden vi vil ha to sett fylkespolitikere i utgangspunktet. Uten å være synsk eller påberope meg den egenskapen, vil jeg spå at Widerøe, som er i en monopolsituasjon, vil blomstre med sugerøret rett i fylkeskassa. Alternativt kan storfylket etablere et eget flyselskap som vil kunne frakte alt personell rundt i det nye storfylket.

Dersom vi tar på oss briller med justerbart vidsyn og ser på dagens grenser for fylkene, hadde det kanskje vært interessant å spørre om Narvikregionen har interesse for å bli med i Troms fylke. Likeså at Nord-Troms kanskje ville ønske å ha felles drift med dagens Finnmark fylke og ser det positivt med nærheten til Alta.

Vi kan filosofere videre med at Stor-Finnmarks grenser i sør går ved dagens Nord-Troms grense, og Troms grenser går i sør ved Tysfjorden. Tysfjorden danner en fysisk grense, der Norge er fysisk delt, og der båt eller ferge er eneste alternativet for å frakte sitt legeme og gods over Tysfjorden. Er det naturlig at nordsiden av Tysfjorden skal være med i dagens Nordland fylke? Eller er grensene satt fast en gang for all fremtid?

Det vi må søke etter er at vi har fylker der befolkningen vil føle seg hjemme i fellesskapet og vil trekke i samme retning for å få en funksjonell enhet der befolkningen støtter etableringen og vil føle seg komfortabel med å virke og leve i fylket.

Og er det ikke det vi søker etter uten å bli pådyttet tvang fra høyrestatsråden? Eller er dette en virkelighetsfjern tanke der Bodø by med sine statssekretærer vil sette hele sitt påvirkningskorps på å få dette stoppet? Ja, jeg bare spør. Dette var noen tanker på en søndags ettermiddag uten OL på NRK.