Til tross for alle festtaler og store ord om klima, er Norge annerledeslandet i Skandinavia. Her hjemme har de totale klimagassutslippene økt med 3 prosent siden 1990. En økning som står i sterk kontrast til våre naboland. I samme periode har svenskene redusert utslippene med 26 prosent, og Danmark har redusert dem med over 30 prosent. Sagt på en annen måte: Hadde klimakutt vært en OL-gren, ville ikke Norge vært i nærheten av pallen.

Den største mangelvaren i norsk politikk er konkrete tiltak som monner. Derfor er det så synd at regjeringa ikke har brukt muligheten som en ny klimastrategi faktisk gir, ved å sørge for sterkere satsing på miljøvennlige løsninger som bedre kollektivtilbud, flere og lengre sykkelveier, strengere mål for byutvikling og energieffektiviserings- og teknologiutviklingstiltak i industrien.

I stedet legger regjeringen opp til å kunne bruke alle smutthullene i EU-systemet, gjennom utstrakt bruk av kvotekjøp fra andre EU-land. I dag er om lag halvparten av de norske utslippene omfattet av EUs kvotesystem: utslippene fra oljeindustrien, den landbaserte industrien og energiproduksjon.

Her har de ulike bedriftene fått utdelt en viss andel utslippskvoter som skal regulere utslippene deres. Dersom de har høyere utslipp, må de kjøpe kvoter fra andre, og om de har lavere utslipp, kan de selge overskuddskvotene. I teorien kan det høres ut som en perfekt plan for å kutte utslipp – men i praksis er det langt fra nok.

Kvotesystemet vil kun gi varige utslippskutt dersom det er få kvoter tilgjengelig. I EUs kvotesystem har det derimot blitt tildelt flere kvoter enn hva bedriftene har behov for, og prisen på dem har vært altfor lav. Dette gjør at bedriftene ikke trenger kutte sine utslipp, og at det heller ikke lønner seg å kutte utslippene.

Det som nå er nytt, er at regjeringen legger opp til at man skal overføre kvoter fra kvotepliktig sektor til ikke-kvotepliktig sektor. For å eksemplifisere: I stedet for å sørge for effektive tiltak som reduserer utslippene i transportsektoren, kan man heller overføre utslippsrettigheter fra industrien. Og selv om utslippene ikke er blitt redusert, har man et papir som sier at det går fint.

EUs klimamål for 2030 er at EUs totale klimagassutslipp skal reduseres med 40 prosent i forhold til 1990-nivå, og det er dette målet Norge nå også er tilknyttet. Ifølge Climate Action Trackers beregninger vil EU og Norges mål ta oss til en verden med en temperaturstigning på 2–3°C, langt over målet i Parisavtalen.

En del EU-land har derfor valgt å gå lenger enn de 40 prosent de er pålagt av EU i sine nasjonale klimamål. Den svenske klimaloven innebærer for eksempel at Sverige skal kutte utslippene med 63 prosent innen 2030 i sektorene som ikke er en del av kvotesystemet. Men med strategien fra regjeringen, er det ingen som vet hvor høy klimagassutslippene våre vil være i 2030, det har regjeringen nektet å sette et eget mål for.

Gro sitt gamle sitat om at det er typisk norsk å være god, ser i klimapolitikken ut til å ha gått helt til hodet på oss. Når man hører politikerne våre prate, får man som inntrykk av at Norge er best i verden på klimapolitikk. Men sannheten er at Norge er en klimasinke. Og at dersom ikke Stortinget nå skjerper strategien fra regjeringen, og trekker opp en egen målsetting for de norske utslippene i 2030, kommer vi til å fortsette å være en sinke.

Det er på tide Norge kommer tilbake i lederposisjon i klimapolitikken. Et OL som har gitt oss så mange medaljer som årets i Sør-Korea, burde også være en inspirasjon for norske politikere om å melde Norge på medaljekampen i klimapolitikken.