Dette prinsippet kan være vanskelig å forstå. Ikke for at folk er dumme, men fordi det utfordrer flere lag av problematikk hos oss. Ikke minst kan det være vanskelig å forstå at de som har begått slike handlinger kan slippe ut i det fri lenge før hva som ville vært tilfellet, om de i stedet hadde blitt idømt fengselsstraff.

To slike saker har nylig vært gjenstand for bred mediedekning her i Troms. Den ene gjerningsmannen er allerede frifunnet for et drap begått i fjor. Både aktor og forsvarer gikk her inn for frifinnelse. Den andre saken er et drap begått i slutten av 2013. Også her har aktor og forvarer gått inn for frifinnelse, da gjerningsmannen nå er å anse som i god stand til å slippes fri av de faglig sakkyndige.

Dette opprører en del folk. Det er forståelig. At noen bare skal slippe unna så alvorlige gjerninger strider ofte med hva folk flest mener er rett.

De som i Norge vurderes som for syke til å idømmes straff, er virkelig syke. Og de dømmes da til tvunget psykisk helsevern. Her kan de bli værende lenge, om de ikke blir friske, og behovet for behandling er vedvarende.

Når det først er slik, når domstolen har bestemt at noen skal være under tvungent psykisk helsevern i stedet for å settes i fengsel, skal de følges tett opp, behandles og få kontinuerlig tilsyn av helsefaglig utdannede og kompetente folk. Det er ingenting som tyder på at dette ikke skjer i dag, med de i underkant av 200 personene det gjelder.

I forbindelse med de nevnte sakene, har det piplet ut en del aggresjon og frustrasjon i kommentarfeltene under de forskjellige mediers dekning av saken. De som er sinte er opprørte over at kriminelle handlinger «belønnes» med frihet, og er frustrerte for at hensynet til samfunn og pårørende av ofrene ikke vektlegges tyngre. At domstolene kan være så himla tilgivende og feige, liksom.

I utgangspunktet er denne frustrasjonen lett å forstå. Straff for kriminelle handlinger er et grunnleggende element i rettsstaten vår. Straff skal både være en reaksjon som skal virke preventivt og avskrekkende, at bevisstheten om straff skal hundre deg fra å gjøre noe kriminelt. Dernest skal samfunnet vernes fra folk man anser som farlige for den allmenne sikkerhet.

Og det lugger dessuten en tanke om hevn i bunnen. At de som begår straffbare handlinger skal gjøre opp for seg ved å bli påført en straff, i vårt tilfelle frihetsberøvelse. At noen etter kort tids behandling bare skal slippe unna føles nok derfor både urettferdig, og pinglete av systemet, for mange.

Mange mener at de som senere friskmeldes ikke skal frifinnes, men heller fortsette å gjøre videre opp for seg ved å sone i fengsel den resterende tiden av straffen de ville fått, om de var ansett som strafferettslig ansvarlig i gjerningsøyeblikket.

Dette er ikke enkelt, virkelig ikke, men det man er nødt til å diskutere er nettopp utgangspunktet, nemlig hvordan vi mener samfunnet skal reagere på psykisk veldig syke folk som begår straffbare handlinger.

Skal vi behandle dem, eller skal vi straffe dem? Hvis behandling er svaret, slik vi har landet på det i Norge, blir det merkelig å skulle straffe folk etter de friskmeldes, all den tid vi er enige om at de var alvorlig syke da den straffbare behandlingen ble begått.

Hvis de sakkyndige lander på at vedkommende var syk, nå er ikke er det og at det ikke ligger grunn til frykt for gjentagelse, er det vanskelig å skjønne at straff skulle ha noen form for gevinst for samfunnet, annet enn å tilfredsstille tanken om hevn.

Det er heller ikke slik at folk skrives rett ut, der de i det ene øyeblikket vurderes som kjempesyke, for så i neste øyeblikk bli ansett som ditto friske. Dette er derimot seige og møysommelige prosesser, der kyndige og kompetente folk er involvert hele veien, hvor selvsagte hensyn som risikovurderinger om gjentagelse og sikkerhet for det øvrige samfunnet er tungtveiende.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet. Skal vi straffe alvorlig psykisk syke eller skal vi behandle dem? Jeg mener det siste, og er glad vi bor i et land hvor dette er det gjeldende prinsippet.