OL, drømmer og historien

For noen bilder verden ville sett hvis OL hadde vært i Tromsø.

Bilde:  Foto: Haakon Steinmo

vignettbilde 

meninger

Vi har hatt et vinter OL i Sør-Korea, det beste OL for norske utøvere noen gang. Suksessen har vært som en drøm. Mange av oss tenker på om det hadde vært i Tromsø. For noen bilder verden da ville ha fått sett.

Tromsø fikk isteden, for første gang, en gullvinner. Da kom det både en og to gledestårer i øyekrokene mine. At det også ble en sølvmedalje på Johann Andre Forfang, hopperen fra Tromsø Skiklub, skapte begeistring i mange idrettshjerter i nord.

I 1986 møtte vi et liten gjeng skihoppentusiaster, med kun en sak på dagsorden: Hva gjør vi nå? Leiekontrakten med grunneierne av der hoppbakken Doktordalen ligger, ville om noen få år være utgått på dato. Bakken var umoderne og betydelig utsatt for vind. Rekrutteringsbakker var kun i Grønnåsen, og de var heller ikke i en stand eller hadde fasiliteter som inviterte til besøk.

Les også: Slik ble Tromsøs OL-drøm knust

Vi som møtte visste, at dersom vi ikke foretok oss noe, ville skihopping i Tromsø være idrettshistorie i løpet av få år. Vi ble enige om å bygge ut Grønnåsen som et hoppsenter med bakker fra K5 til K70 (K =kritisk punkt). Det ble utarbeidet planskisse og bebyggelsesplan for fem bakker, dommertårn og servicehus. Samt tilførselsvei, VA, samt EL og vei inn til anlegget. Tromsø kommune behandlet saken uten merknader og da var det bare å sette i gang.

Så kom sjokket. Tromsø Skiklub var teknisk konkurs etter NM-arrangementet i langrenn i 1985. Alle midlene som hoppgruppa hadde, gikk i dragsuget.De fleste ville ha gitt opp, men kulturen i hoppsporten er basert på egeninnsats eller dugnad som er et annet ord. Ei utfordring fra eller til måtte vi klare.

Hoppentusiastene satte i gang med null kapital i kontanter, men stor kapital på arbeidsinnsats. Hver mandags- og onsdagskveld møttes vi i Grønnåsen, samt lørdager og søndager. Nødvendig skog ble fjernet, grøft i myrområder ble drenert for hånd. I den fantastiske dugnadsgjengen er det noen som kjenner noen som kanskje kunne gi oss en hjelpende hånd. Slik ble området grov planert. Korteste vei for tømming av steinmasse fra tunnelutbyggingen var Grønnåsen. Det skapte grunnlaget for profilen på K70.

Les også: - Vi kunne hatt en ny E8, ny flyplass og nye idrettsanlegg

vignettbilde 

 

Verktøy for å gjøre jobben måtte vi holde selv og materiell ble enten betalt av den enkelte, eller velvillige leverandører ga kreditt.

Men så fikk vi hjelp fra uventet hold. En kald februarsøndag, arbeidet vi tilløpet på K50. Da kom forretningsmannen Alfon Kræmer en skitur til bakkeanlegget. Arbeidslaget tok en kaffepause sammen med ham. Han lurte på hvordan vi finansierte alt det vi utførte. Han fikk vite at noe betalte den enkelte og at noe hadde vi tatt på «krita», men at vi nå hadde fått beskjed om at det nå var slutt.

Vi i dugnadsgjengen var da blitt ening om å ta opp et lån på 100.000 kroner og at hver enkelt av oss stilte som kausjonist for 10.000 kroner. Neste dag ringte Alfon Kræmer til meg og ba meg være på kontoret hos han klokken 11.00. Vi kom to fra hoppklubben, der fikk vi beskjed om at regningene på trevirke vi hadde brukt eller skulle bruke skulle sendes ham.

Etter noen runder i formannskap og kommunestyre ble det vedtatt å garantere for et lån til bygging av K70 i Grønnåsen og fullføring av anlegget. Som pant i garantien fikk kommunen utbetaling av tippemidler, samt i eiendommen Rismålhaugen inkludert Skihytta.

Les også: - Vi skulle gått for OL i hele Nord-Norge

Vedtaket i kommunestyret betydde at hoppanlegget kunne fullføres. 31. desember 1993 i det OL-ilden på vei til Lillehammer passerte Grønnåsen, ble den største bakken tatt i bruk. Selv om det gjensto mange dugnadstimer for dugnadsgjengen, hadde Tromsø fått sitt ny hoppanlegg. Kun fundament til/og tårnet, samt tilløpet til hoppet i K70 og planering av massene i bakken og på sletta, ble utført av profesjonelle og betalt for.

For entusiastene var drømmen at også Tromsø skulle få fram nye skihoppere som kunne hevde seg nasjonalt og internasjonalt. Gleden var enormt da Daniel Forfang etablerte seg i verdenseliten, da Tord Markussen Hammer fulgt opp med å bli en av Norges beste hoppere, med seier i NM stor bakke for junior og deltakelse i VM for junior. At Tromsø Skiklub i NM 2017 stor bakke, var den klubben som hadde flest hoppere som var kvalifisert til deltakelse. For nå å nyte svevene til Johann Andre Forfang i OL og de øvrige store internasjonale rennene.

Vi har fått oppfylt våre drømmer. Vi har fått lønn for slitet med å bevare en idrett med slik sterk, norske tradisjon. Vi håper at også befolkningen i Tromsø, Troms og hele landsdelen gleder seg over gull og sølv i OL.

Forfang om OL i Tromsø: – Det føltes som om gamle gubber nappet godteriet ut av kjeften min

Mange var i Grønnåsen og ga god hjelp, men uten en fast gjeng som alltid stilte opp, hadde aldri Tromsø hatt et flott hoppanlegg for barn og ungdom. De som alltid kom og sto på i nesten 10 år var Jon Florholmen, Johs. Johnsen, Reidar Solstad, Stein Johannessen, Olav Larsen, Lars Tore Olsen, Jan Hamran, Kjell Otto Sebergsen, Vidar Vekve og Tor Zachariassen, mens Arne Johannessen jr. tegnet og konstruerte bakkene, samt foretok nødvendig justeringer.

Driftssjef i anlegget har i alle år vært Stein Johannessen. Til vår stor glede har nye ildsjeler kommet og ført dugnadsånden videre.