Pappa, kan vi få hund?

meninger

De tindrende øynene til guttene avslører at de mener alvor. Her må ordene velges med omhu.


– Er dere klare over at det betyr at hver gang den trenger luft, hvilket vil si fire ganger om dagen, så er det dere som må ta den med ut?

– Ja

– Og det er for resten av livet

– Vet det.

– Og hver gang den skal på do, er det dere som må følge den dit. Det også er mange ganger om dagen, til evig tid.

– Vi vet.

– Men skjønner dere ikke at det da blir like absurd som å spørre om å få en pleietrengende pensjonist?

Selv om samtalene oftest begrenser seg til et «kommer ikke på tale»-svar, er de fleste småbarnsfamilier på et eller annet tidspunkt innom diskusjonen.

Jeg er absolutt ingen dyrehater. Da jeg vokste opp, hadde vi alltid husdyr. Gjennom årene har jeg koset med, foret, luftet og tørket opp dritten til tre katter og en hund. Jeg vet med andre ord hva jeg snakker om. Og bare for å slå det fast: katter er soleklart å foretrekke.

At folk som er ensomme og trenger selskap skaffer seg en hund, mener jeg er helt naturlig og forståelig. En hund kan gjøre livet langt lysere for alle som er i en slik livssituasjon. Å bringe en hund inn i en barnefamilie, derimot, hvor man allerede sliter med å få timeplanen med fotballtrening, svømming og turn til å gå i hop, er imidlertid fullstendig absurd.

Vet ikke om hund er ekstra hot for tiden eller om det bare er guttene mine som er i utsatt alder, men presset om å få hund har i alle fall tiltatt den siste tiden. Jeg har sett at den ene etter den andre av foreldrene jeg står på sidelinjen med, hver gang barna spiller kamp, kommer drassende med en siklende hårbylt i bånd.

De bjeffer på hverandre, urinerer på kunstgresset og raser innimellom så mye at de havner inne på banen, slik at spillet må stoppes. Og alle som står der sukker høylytt og utbryter: «Se hvor de koser seg».

Det syke er at alle som nettopp har fått seg hund plutselig opptrer som om de er nyfrelste. De reklamerer hardnakket for at du også må skaffe deg bikkje, slik at familien omsider får et fullverdig liv. Det er nesten som en sekt – en slags Kristi hundebrud eller De siste hunders hellige.

«Det er så fint at man blir tvunget med på tur», hevder de. Ja, særlig klokka seks om morgen, hvor man labber rundt med en pose varm bæsj i jakkelomma. Og jeg garanterer: det er aldri noen av ungene som tar morgenturen med bikkja.

Argumentet om turgåing blir like fjernt som å markedsføre hvor fint det er å hjelpe en overdritings kompis hjem fra byen, hvor de ender opp med å spy nedover ryggen på dressen din. Menneskets beste venn, «my ass».

Og apropos hundeposer: jeg bor rett ved lysløypa, og har innimellom lagt merke til at noen har puttet hundebæsjen i en plastpose, men så valgt å likevel legge den igjen! Det slår dem ikke at alternativet – å bare la bæsjen ligge på bakken – er hundre ganger bedre.

Hundeeiere opparbeider seg også et teflonbelegg som frastøter seg alle tenkelige motforestillinger. Innvendinger som: «men da kan vi ikke ha noen med hundeallergi på besøk» blir kjapt parert med å ramse opp hunderaser som verken røyter 40 om dagen eller gir noen form for allergi.

Ifølge dem finnes det en hund som passer, uansett situasjon. Man har noen som egner seg for folk som er sporty, folk som er late, driver med jakt, har dårlig plass eller dårlig råd. Hva enn du måtte trenge, er svaret for dem at du må skaffe deg hund.

Skal man på ferie, står det flust med folk parate til å ta seg av krabaten, påstås det. Det er tøv. En av dem jeg for litt siden hørte ytre de ordene, måtte forrige sommer droppe å bli med familien den siste ferieuka. Årsaken klarer du kanskje å gjette deg til. Jeg nevner ikke navn.

Det eneste fine med å ha hund er at man har noe å oppdatere sosiale medier med. Et bilde av hunden sovende i en ubekvem stilling, akkompagnert av teksten: «Bella føler seg litt tufs i dag». Jeg får alltid lyst til å skrive: «Tror heller det er eieren som burde føle seg som en tufs» i kommentarfeltet.

Jeg hater ikke hunder, men jeg får meg likevel til å fleipe om at jeg gjør det. Synes illustratøren i en herværende avis var litt vel hard da han hevdet at «en god hund er en død hund», men i forhold til hvor mye bryderi det er, har han et poeng.

En gang løy jeg til trettenåringen at riesenschnauzer var det de serverer under navnet wienerschnitzel på restaurant, og at det var derfor man hadde uttrykket «lekkerbisken». «Men det er jo helt forferdelig», utbrøt han. «Slapp av, jeg kødda, men vil du ha en hotdog?»

For nyhetsmedier er hunder gull – en bustete villstyring garanterer gode lesertall. 22. september hadde for eksempel iFinnmark en hundesak med overskriften: «At en hund på 5–6 kilo klare å skite ut et 6 kvadratmeter vaskeromsgulv er jo imponerende nok, men når han hadde klart å spraylakkere panelovn, vaskemaskin, dør og vegger, da e det rett og slett utrolig».

Den har jeg nå klippet ut og hengt på rommet til guttene.