Fra kvinner er små jenter lærer vi å måle oss med andre jenter i utseende, prestasjoner og personlighet. Og dette forfølger oss med variabel styrke og modenhet resten av livet. Vi måler og veier, evaluerer og vurderer kvinner vi møter, over noen andre parametere enn menn vi møter.
Kroppsspråk, talemåter, sminke, klesstil, og oppførsel er typiske egenskaper og attributter ved kvinner vi legger merke til. Små detaljer, udefinerbare forstyrrelser om kvinner. Av kvinner.
Det skal være graverende forhold som rammer menn på samme måte. Hår i nese, ører og flass på skuldrene, kan være slike. Ellers går menn stort sett fri både i klesstil og oppførsel. Vi er kanskje immune og vant til mye slendrian og uønsket adferd fra den kanten?
Vi konkurrerer riktignok om menn, ikke så ofte med menn. Som på idrettsbanen, er det i nærings- og samfunnsliv for øvrig, egne klasser for menn og kvinner. Uten like vilkår. Men denne teksten handler om det private, alminnelige livet. Ikke det vi deler villig vekk i ord, tekst og bilder på sosiale medier. Men om elefanten som inntar kroppen uten «likes», trommevirvler eller tomler opp, i pluss/minus 50-årsalderen.
Den som kommer trampende med muskel og leddsmerter, trøtthet, oppblåsthet, nedsatt sexlyst, vektøkning, hodepine, angst, blæreproblemer, tørre slimhinner, hjerteklapp, angst, og konsentrasjonsproblemer. Den som lager fest i kroppen!
Det eneste formildende er at også menn har mange av de samme symptomene i sin overgangsalder. De fikk i tillegg symptomet panikk og bekreftelsesmani, mens kvinner trakk hetetoktkortet. Vi er alene om varmen, denne lunefulle indre radiatoren som slår seg av og på etter eget forgodtbefinnende. Og som ikke tar fem øre for å skru seg på i de underligste situasjoner, slik at omgivelsene dine faktisk kan se det.
Det fine med hetetoktene er påminnelsen du får: «Kvinne (55), nå går du for fulle dampmaskiner inn i alderdommen. Nå har du det travelt». Dermed kan du ta dine forholdsregler, slutte å se deg for mye tilbake, unngå å dyrke misnøyen, men hoppe ombord i den trygge skuta kvinne (55) med bedre tid, større selvtillit og uante fremtidsmuligheter.
Det er mer synd i mannen som ikke merker panikken i kroppen, som ikke får en real hetetokt som påminnelse om at han ikke er kul fyr (55) når han prøver være kul fyr (35).
Jeg presser overgangsalderen min på alle og deler raust påminnelsen til overgangskvinner generelt om ikke å gi seg på målstreken. Come on, vi må orke litt til. Overgangsalderen sitter i kroppen, men det er hjernen som er stjernen. Vi trenger ikke skamme oss eller få hjelp fra Psykolog-Norge til den siste dytten som handler om selvrespekt og aksept over å passere middagshøyden.
Men så lenge dette naturlige alderdomstrekket forblir tabubelagt og står ubenevnt, er det som å bake kake uten å få den vist fram på Instagram, eller gå på topptur uten Facebook. Og det er jævla ensomme greier! Vi konkurrerer rett og slett for lite om overgangsalderen ala statusoppdateringer som disse:
Jeg har den mest fantastiske overgangsalderen du kan tenke deg. Jeg får bekreftet menopausen hver eneste dag, fraværet av hormoner er en lettelse og min indre peis er et vellystig brus av varmegrader.
De urolige nettene er en gave hvor jeg får praktisert mindfulness og trent avspenning i rolige omgivelser.
Jeg lærer meg selv bedre å kjenne dag for dag, og vil nok påstå at urstemmen i meg har våknet. At jeg ikke har våget å smelle litt høylytt med kjeften før, er dumt, men jeg begynner nå!
Jippi! Ultralave østrogenverdier og helseskadelige, overflødig magefett til tross, her står jeg på toppen av Raudtind! Jeg lever!
Er det ikke helt utrolig at det mest merkbare overgangsritualet kvinner (og menn) gjennomgår, forblir tåkelagt og uuttalt? Markering av menneskelige livssykluser med endring av sosial posisjon eller alder, som dåp, konfirmasjon, giftermål og begravelser, er blant våre levende ritualer. Til og med den ungdommelige russefeiringa beskrives som et overgangsritual.
Så la oss se på overgangsalderen som vår andre russefeiring, hvor vi tilbakelegger ungpikekravene til oss selv og gjenfødes som de trygge, artige og dyktige damene vi er. Som i russefeiringa for øvrig, skader det ikke om kvinner (50 +/-) demper vindrikkinga noe, av helsemessige årsaker. Men vi trenger ikke dempe vår middelalderske trang til å herje, gi mer faen, le og svinge oss mer. Fordi vi er gode. Nok.
Vi må skryte mer av overgangsalderen! Åpne opp og gi rom til det alminneligste av det alminnelige, at det som skjer i kvinnekroppen egentlig er ganske fantastiske ting. Det som skjer er normalt.
Tørre slimhinner finnes det botemiddel mot, psykisk ørkenvandring må vi mentalt arbeide for å unngå. Så la oss fokusere på, og gjerne konkurrere om, overgangsalderens beste og verste øyeblikk. Da kommer vi til å flytte steiner, skape større aksept og selvrespekt.
Vi har altfor mye ugjort, men vi er tross alt på hjul! Ei slingrete radiatorreim, motorhark og en og annen bulk til tross – bruker vi for mye tid på å se i ryggespeilet, taper vi verdifull fart fremover.
