Debatt:

«Ishavskatedralen – praktverk eller makkverk?»

Det kommer an på om du er ute eller inne, skriver filmfestivalgjest Kirsten Thorseth Poppe i sitt debattinnlegg.

BLÅTIMEN: Ishavskatedralen i blåtimen med Blåmannen i bakgrunnen.  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

meninger

For tredje gang var jeg i Tromsø på TIFF. Det var stas, som vanlig. Tromsø er en fantastisk by – og TIFF er en fantastisk filmfestival. Tromsø byr på det beste, herlige kafeer og restauranter, hyggelige folk og et yrende liv – til tross for januars mørke og kulde. Det kryr av utenlandske turister som vil se nordlys og hval.

Hva mer kan jeg ønske meg? Jo, Ishavskatedralen ville vi jo se, jeg og Charlotte, mitt følge denne dagen. Arkitekt Jan Inge Hovigs signalbygg, et monumentalt bygg, sto ferdig i 1965 – og er Tromsøs mest kjente bygning. Bygget synes tydelig fra store deler av byen der det imponerer med sin gripende arkitektoniske prakt.

Vel framme blir vi bedt om å betale 50 kroner i inngangspenger. Kirke og inngangspenger …? Ja vel, tenkte vi. Dette blir nok en opplevelse.

Så kom den store skuffelsen. Interiøret sto for skuffelsen, et trist syn – og en grusom belysning. Ishavskatedralen var definitivt vakrest sett utenfra, fant vi fort ut.

Kirken har vakre arkitektoniske linjer i den enorme takkonstruksjonen – og glassmosaikken til Victor Sparre, «Kristi gjenkomst». Et mesterverk! Mosaikken, som kom på plass i 1972, fungerer ved sin plassering også som altertavle.

Så viser det seg at bare deler av mosaikken var mulig å se. Store hvite fondvegger (som lignet mest på store hvite papp-plater, antakelig for å projisere salmetekster på), er plassert foran cirka halvparten av glassmosaikken. Muligheten for å gå bak disse platene og se mosaikken var vi avskåret fra ved hjelp en avsperring. Mon tro hva de ville hindre oss i å se?

Kirkerommet er opplyst av lysekroner i taket. Lysekronene er isolert sett fine, men gir ikke et lys man blir sjarmert av.

Alteret er fattigslig, med to enkle blomsterbuketter, to hvite stearinlys – på en grønn krøllete filtduk. Prekestolen og døpefonten, som antakelig er designet til datidens modernistiske stil, kunne gjerne fått en oppdatering – for eksempel inspirert av Sparres kunst.

Møblene bak i kirken ligner, i mine øyne, på kontormøbler fra 70-tallet. Det lignet mer på et eldresenter med (som vanlig) altfor lite midler til å gjøre det fint for dem som kommer og går.

Det var lite i kirken som ga oss en sakral stemning og et interiør i harmoni med bygningen som sådan. Det forblir nesten uforståelig at denne potensielt fantastiske kirkebygningen blir en slik enorm skuffelse å komme inn i.

Trøsten er at det kanskje ikke er så mye som skal til om noen deler denne opplevelsen og har makt til å løfte fram de kvalitetene som ligger skjult i dette fantastiske potensialet av et kirkeinteriør.

Jeg skriver dette utelukkende for å rette oppmerksomheten mot en økt bevisstgjøring, kompetanse og kjærlighet for at Ishavskatedralen også innvendig bør fremstå som det praktverket det kan bli – eller kanskje var ment å være.

Jeg utfordrer Tromsø kommune i samarbeid med landsdelens fremste lyssettere og arkitekter til å ta en befaring. Noe må kunne gjøres for at kirkens brukere og besøkende ikke går like skuffet ut av kirken som oss.