Han uttaler: «ADHD er en merkelapp som gjør atferdsvanskene til et medisinsk problem hos barnet. Da kan lærere og foreldre puste letta ut og tenke at det er en sykdom og dermed ikke noe vi kan gjøre, sier professor Aksel Tjora»

For noen dager ringte en ung mann meg. Som PP-rådgiver hadde jeg foretatt ei utredning og vurdering av hans lærevansker for 10 år siden. Nå var han 25 år. Det han nå beskrev som et stort problem var at han i arbeidssituasjonen så ofte ikke klarte å få med seg beskjeder som ble gitt.

Problemet ble ekstra stort dersom det ble gitt flere beskjeder tett etter hverandre. Dette var noe han hadde slitt med i alle år, men som nå oppleves stadig mer problematisk. I skolealder ble det kartlagt at han hadde store konsentrasjons/oppmerksomhetsvansker – noe som ofte kan gi en ADHD diagnose.

I hans situasjon var det absolutt ingen psykologiske eller sosiale forhold som skulle tilsi slike vansker. Det var utelukket. Dette er helt typisk problematikk ved ADHD. Det har naturligvis ingen ting med adferdsproblematikk å gjøre.

Når sosiologen Aksel Tjora igjen uttaler seg om ADHD som om det handler om adferdsproblematikk viser det dessverre enda en gang at han har helt minimal kunnskap om ADHD som problematikk. Han – i likhet med flere andre, misbruker sin professortittel til å uttale seg om forhold som han absolutt ikke fortjener noen professortittel på.

Og det han – og flere uten nok kunnskap gjør – er å vanskeliggjøre hverdagen for altfor mange som har slitt mer enn nok både i skole og arbeid. Når ADHD diskuteres ut fra et altfor smalt perspektiv som adferdsproblematikk vitner det bare om kunnskapsløshet. Da skal man også være varsom med å uttale seg offentlig. Og sosiolog Aksel Tjora er langt ifra alene med tanke på personer med fine titler som uttaler seg på syltynt grunnlag.

Det som er slående i slike saker er at de baserer seg på en helt ensidig teoretisk tilnærming til problematikken. Det er åpenbart at Tjora ikke kan ha møtt eller blitt kjent med mange av dem som sliter med overskuddsenergi, konsentrasjons- og oppmerksomhetsproblematikk.

Har man møtt mange nok og fått innsikt i deres situasjon og livshistorie så blir det umulig å omtale ADHD som adferdsproblematikk – eller et konstruert fenomen. Utfordringene er svært åpenbare – og det finnes svært gode metoder for å utelukke at slike problemer har sin årsak i sosiale og/eller psykiske faktorer i oppveksten.

Det er faktisk ikke slik at alle menneskelige forhold kan forklares ut fra sosiologiske forklaringsmodeller.

De som har møtt mennesker med ADHD har også blitt kjent med svært mange fortellinger der medisinering har forandret hverdagen fra stadig mangel av mestring av helt hverdagslige gjøremål – til god mestring med medisin.

Så er det selvfølgelig slik at absolutt alle medisiner har bivirkninger – ikke minst Paracet eller hjertemedisiner – uten at vi opplever store kampanjer mot bruk av slike viktige medisiner. Så er det også mange som har ADHD som ikke har positiv effekt av aktuelle medisiner. Da skal det utredes videre.

Etter i jobbsammenheng og privat å ha blitt kjent med svært mange som har hatt ei vanskelig skoletid og en slitsom hverdag med minimal forståelse og hjelp, er det mildt sagt frustrerende når man med jevne mellomrom opplever leger, sosiologer eller andre fagpersoner med minimal kunnskap om utviklingsforstyrrelser som uttaler seg på en måte som jeg vet oppleves som rein mobbing av mange av dem som har fått en helt riktig diagnose.

Hvorfor skal de i tillegg til de vanskene de har slitt med også slite med at det i all offentlighet hevdes at forklaringen de har fått på sine vansker bare er en konstruksjon og et fantasiprodukt.

Kan ikke Aksel Tjora holde på med det han kan noe om?