«Vi er stolte av Tromsdalen kirke»

Ishavskatedralen er et av Norges mest ikoniske bygg, og de fleste tilbakemeldingene vi får fra besøkende er da også av positiv karakter.

delte meninger: Debatten går etter at Kirsten Thorseth Poppe utrykte skuffelse etter å ha besøkt Ishavskatedralen. Foto: Ronald Johansen  Foto: Ronald Johansen

meninger

Mandag kunne vi lese en artikkel i iTromsø forfattet av Kirsten Thorseth Poppe. Den handlet om hennes opplevelse av et besøk i Tromsdalen kirke – Ishavskatedralen. Poppe er skuffet over det hun opplever, og tar leseren gjennom deler av interiøret, glassmaleriet, møbler og alteret.

Utgangspunktet hennes er at bygget «imponerer med sin gripende arkitektoniske prakt», noe vi er enige i. Videre oppfatter hun imidlertid interiøret som «kontormøbler fra 70-tallet» og alteret som «fattigslig».

Dette er det vel som øyet som ser, helt sikkert delte meninger om.

Vi har full respekt for at Poppe ikke liker det design som kirken byr på. For oss som har ansvaret for å forvalte en listeført kirke, betyr det imidlertid at vi er pålagt å holde i hevd det uttrykk arkitekt og designere i sin tid skapte.

Det er mulig at alteret er lite, men det er designet for kirken med kirkerommet som bakteppe. Og benkene hun mener ser ut som kontormøbler fra 70-tallet, er det helt spesielle designmessige forutsetninger bak, noe den interesserte kan lese mer om i kirkens jubileumsbok fra 2015.

Tromsdalen kirke er listeført. Det betyr at vi ikke har lov til å gjøre endringer, sette inn nye benker, nytt alter, ny døpefont eller rive vegger uten at Riksantikvaren har gitt sin godkjennelse for dette.

Når det hevdes fra Poppe at deler av glassmosaikken er skjult bak hvite vegger, så er dette ikke riktig. Tromsdalen kirke er en bygning som ikke skuler noen hemmeligheter, og det er nettopp i arkitekt Jan Inge Hovigs ånd.

Det du ser er det du får. De hvite betongveggene bak alteret er en del av kirkens konstruksjon og rommer sakristiet.

Veggene var der før Victor Sparres glassmosaikk kom. Går man rundt kirken og ser denne delen utenfra skjønner man at glassmosaikken går utenom dette hvite betongelementet.

Hovig var for øvrig ikke interessert i noe glassmosaikk i det hele tatt. Men de hvite veggene rundt sakristiet kom altså syv år før Victor Sparre i 1972 gjorde ferdig sitt glassmaleri.

Når det gjelder inngangspenger vil det alltid være ulike oppfatninger. For Tromsdalens del har inngangspengene gjort det mulig å ta vare på kirkebygget gjennom en rekke renoveringsprosjekter finansiert gjennom god forvaltning av turist- og konsertinntektene.

Alternativet kunne kanskje være at dette landemerket i Tromsø, ville vært låst for dem som kom for å se det også fra innsiden.

Vi er stolte av Tromsdalen kirke – som trolig er et av Norges mest ikoniske bygg. De fleste tilbakemeldingene vi får fra besøkende er da også av positiv karakter.

Vi skjønner imidlertid reaksjonen og skuffelsen over at kirken ikke rommer mer. Men dette er modernismens uttrykk. For oss som jobber i kirken gleder vi oss over denne enkelheten. Det som skjer er synlig for alle, ingen søyler skjuler noe.

Og viktigst av alt er den mangfoldige virksomheten som foregår i kirken, med alt fra gudstjenester og kirkelige handlinger – der folk samles om Guds ord – til diakonalt omsorgsarbeid og et aktivt barne- og ungdomsarbeid.