Jeg har hørt påstanden like lenge som jeg har hatt en bevissthet om hva denne dagens innhold er. Og den har alltid kommet på ren automatikk.

Noen sier det fordi de oppriktig mener at de har det bra nok, at det ikke er mer å kjempe for. Andre mener at kvinnekamp er noe fordums raddistullball for kommunister og virkelighetsfjerne – såkalte – kulturmarxister.

Den første varianten er mulig å skjønne, om enn ikke å akseptere. Det er ganske mye vi ikke trenger å bry oss om, om vi legger til grunns hvordan Norge anno 2018 fungerer. De fleste av oss, av begge kjønn, har det bra, de fleste legger seg mette, de fleste får helsehjelp når de trenger det osv.

Ikke alle, men de aller fleste, og uansett i langt større grad enn de fleste andre land i verden. Men denne dagen er ikke ment for dem som har oppnådd alt, og den dagen vil neppe komme heller.

Les også kommentaren: «Gratulerer med dagen, damene i mitt liv!»

Den andre er bare hul, historieløs og mangelfull når det gjelder å se verden slik den er. Fordi 8. mars ikke bare handler om Norge, og fordi det også her til lands er mye som (fortsatt) ikke er på stell.

Er du kvinne i finansbransjen tjener du i snitt tjue prosent mindre enn dine mannlige kolleger. Dette bedrøvelige faktum har fått Finansforbundet til å lage en forbilledlig video med barn som blir eksponert for skjevheten.

Finansbransjen er heller ikke unik, og dette er også et område man skulle tro vi hadde kommet lenger på, siden vi har en kvinnelig finansminister, en kvinnelig statsminister og en kvinnelig NHO-leder, samt at to av de fire siste LO-lederne har vært kvinner.

Så får heller paranoide kommunistallergikere også se på dette som propaganda. Dem om det. Vil man ikke se fakta, ser man de heller ikke.

8. mars i år blir uansett svært annerledes i år enn tidligere. Det føles nesten unødvendig å si det, men Metoo har vært en kampanje som har rystet store deler av verden, og der Norge virkelig også har fått sin dose av avsløringer, som mer enn tydelig har understreket at vi har en vei å gå her på berget også.

Mediebransjen, film- og teatermiljøet, akademia og partipolitikken er de som har fått mest oppmerksomhet, men diskriminering, trakassering og overgrep skjer dessverre over hele fjøla. Og måten de mest profilerte sakene har blitt håndtert, sier også at det er liten grunn til å tro vi er i mål her heller.

Når en politiker fra Fremskrittspartiet, samme uke som 8. mars markeres, sitter på NRKs «Politisk kvarter» og ber folk legge bak seg statsråd Søviknes’ seksuelle omgang med en full 16-årig jente i FpU, mens Søviknes var nestleder i partiet, er det rystende å høre på. Ikke minst med tanke på at saken sist helg fikk en helt ny slagside, da jenta det gjaldt sto frem med sin versjon av historien, og hvordan livet hennes hadde vært etterpå.

At hun samme natt søkte trøst hos en annen mann i partiet, en stortingsrepresentant, og fortalte hva som hadde skjedd. Og at denne mannen også hadde sex med henne, er ikke bare rystende, men kvalmende. Kort tid etter meldte jenta seg ut av partiet, før hun ble akuttinnlagt på psykiatrisk institusjon, og forteller om et liv som siden har vært preget av angst, skam, rus og selvskading.

Så sitter altså Helge André Njåstad på riksdekkende radio og sier han synes synd på Terje Søviknes. I tillegg ble vi presentert en logikk som var helt bisarr, nemlig at Søviknes først ikke hadde blitt dømt, men deretter at han hadde «sonet sin straff», som i denne sammenhengen betød «fikk ikke være nestleder eller stortingspolitiker, men fikk være ordfører i partiets egen utstillingskommune Os». I 16 nye år.

Det føles helt unødvendig å skrive dette på nytt. Det er skrevet opp og ned av masse folk allerede, og saken Aftenposten hadde med jenta er vel blant de mest leste i landet den siste uken. Ingen som kjenner innholdet i det kan ha unngått å bli svært opprørt, uvel og fortvilt av den.

Og det er her Metoo kommer inn. Fordi denne jenta nå eksplisitt sier at hun står frem nettopp som en direkte følge av Metoo. Det var også Metoo som felte Giske og som fikk Davy Wathne til å levere sin oppsigelse i TV2, etter en rekke møter og dialog med TV 2-ledelsen om flere trakasseringsvarsler.

Lista kommer til å forlenges. Ikke fordi det skjer mer trakassering enn før, men fordi det over natten har oppstått en større aksept for å si fra. Jentene og kvinnene er i ferd med å ta av seg hansken, slik Odd Klaudiussen har tegnet det over.

Men vi er jo ikke der vi vil være ennå. Jussprofessor Hege Brækhus sier det også i dagens iTromsø, der hun understreker at den som trakasserer fortsatt har en sterkere rettssikkerhet enn den som blir trakassert. Det gjelder i særdeleshet dem som besitter maktposisjoner.

Les også saken: Ofre for seksuell trakassering har dårligere rettssikkerhet enn mennene som trakasserer (for abonnenter)

«De som trakasserer blir også beskyttet av sin viktighet. De har gjerne lederstillinger, og er sentrale i bedriften eller en organisasjon. Det gjør at de blir beskyttet, og at varsler ikke blir godt nok behandlet», sier Brækhus, og eksemplifiserer det med at partileder og finansminister Siv Jensen bare «glemmer» alt hun finner ubehagelig i egne rekker, også seksuell trakassering av begge kjønn.

Kostnadene for dem som sier fra oppleves fortsatt større for ofrene enn utøverne av trakasseringen. De som oppfører seg elendig, tafser og tar for seg har til nå blitt møtt med altfor mye «han er jo bare sånn». Og det er dette Metoo nå er i ferd med å rokke ved, over hundre år etter vi fikk stemmerett for kvinner her til lands.

Så vi er ikke i mål. Verken samfunnet eller 8. mars som internasjonal kvinnedag. Det er likevel sjåvinismen, trakasseringen og overgrepene som er i ferd med å bli spilt utover sidelinja. Ikke kampen for elementære og selvsagte rettigheter.

Gratulerer med dagen, alle sammen!