Det finnes vel knapt noe mindre sexy enn min ADHD-diagnose, men i et foredrag på St. Olavs hospital i 2016, kalte professor i sosiologi, Aksel Tjora, ADHD-diagnosen «en sexy løsning, både for foreldre, skole og resten av samfunnet». Han sa faktisk det. I tillegg kaller han den alvorlige diagnosen min for en «konstruksjon». Du skulle bare visst, du Tjora, hva min diagnose innebærer! De alvorligste symptomene er angst, store søvnforstyrrelser, kronisk fatigue (utmattelse), dype, invalidiserende depresjoner. Hadde det bare vært så vel at jeg kun hadde vært litt rastløs eller impulsiv, som du bemerker er symptomer på ADHD.

Slik lettvint omgang med diagnosen ser jeg også i media, i kommentarfeltene; Litt rastløs og impulsiv. Det er de færreste av oss som kun har disse symptomene, og får du ikke riktig hjelp og behandling som barn har du stor sannsynlighet for å utvikle en rekke tilleggsproblemer/diagnoser som for eksempel, angst, depresjon, kronisk fatigue, personlighetsforstyrrelser (antisosial personlighetsforstyrrelse, borderlineforstyrrelse), alkohol/narkotikamisbruk, selvskading, OCD, spiseforstyrrelser, anoreksi, bulimi og overspising.

ADHD er klassifisert av WHO som en nevrologisk utviklingsforstyrrelse og er en kompleks lidelse. Under nevner jeg helt vanlige symptomer på ADHD, og tilleggsvansker og lidelser ADHD ofte opptrer sammen med: Dårlig konsentrasjonsevne og oppmerksomhetssvikt, hyperaktivitet, vansker med sanseoppfatning, språk- og talevansker, lese- og skrivevansker, søvnforstyrrelser, indre kaos/tankekjør (indre hyperaktivitet), impulsivitet, motoriske koordinasjonsvansker, dårlig hukommelse, ulike angstlidelser, Tourettes syndrom, depresjon, språkproblemer, gjennomgripende utviklingsforstyrrelser/autismespekterforstyrrelser som for eksempel Asperger, spesifikke læringsvansker (dysleksi, dyskalkuli), OCD, og bipolar lidelse.

Mitt «hovedsymptom» er det indre bråket, denne evige motoren som durer og går, dette vanvittige tankekjøret som holder på å knekke meg, store og små bekymringer som til tider gjør meg nærmest invalid. Jeg tar inn så mye informasjon som er helt umulig å sortere og gjør det nærmest umulig å tenke konstuktivt, som dere «normale» klarer. Jeg har også andre symptomer som dyskalkuli, dårlig finmotorikk, og til tider store problemer med hukommelse. Vi som har denne diagnosen må slite med stigma fra hele samfunnet og vi som er for syke til å jobbe blir kalt navere og snyltere. I tillegg blir vi mistenkeliggjort av samfunnsvitere som mener å forstå seg på den «konstruerte diagnosen». Hvordan Tjora skal fjerne mine symptomer med strukturelle endringer i barnehage og skole, ja, det hadde vært morsomt å vite.

Vi skal være veldig forsiktig med å medisinere barn, det er vi vel alle enige om, og mange vil profittere på at skolen hadde mindre klasser og lukkede klasserom. Dette er i samme kategori som at mange vil profittere på trening og riktig kosthold. Jeg har selv sett dette på nært hold i min egen familie; Tilnærmet vegansk kosthold og regelmessig trening har ført til bedring av symptomene. Men saken er, og jeg kan ta meg selv som eksempel, det holder ikke. Det holder ikke for mange av oss. For noen få kan det være løsningen, de som kun er rastløse eller impulsive.

For sånne ekstreme tilfeller som meg, som scorer kjempehøyt på ADD-delen av diagnosen, holder det ikke med mindre klasser, tilrettelegging i skole, trening og et sunt kosthold. Det må komme i tillegg. Jeg har hatt symptomene mine helt siden barneskolealder, og de har bare blitt verre med årene, nettopp fordi jeg ikke fikk adekvat behandling i tide. Om jeg hadde fått gjort det jeg er god til i barne- og ungdomsskolen, hadde det nok styrket selvfølelsen min betraktelig. Jeg har bestandig vært kreativ, men det var først da jeg begynte med Ritalin, det løsnet skikkelig. Det var en åpenbaring og jeg følte meg endelig som «meg», jeg ble slik jeg var tiltenkt.

Tankekjøret roet seg betraktelig, og jeg klarte å sortere tanker og følelser og tenke konstruktivt. Jeg kunne kontrollere depresjonen og angsten ved å legge opp hverdagen på min måte og jeg klarte endelig å skrive. Det var aldeles nydelig. Jeg begynte å skrive om det å ha ADHD samme dag jeg begynte med Ritalin, og her er et utdrag fra min lykke- og normalitetsfølelse den 23. november 2016. Jeg glemmer det aldri!

«Det gikk to timer. Ringte til far min og avtalte shopping til tross for min beskjedne AAP-stønad, følte jeg virkelig at jeg hadde penger. Ut med bikkja; Smilte til alle jeg passerte og følte meg kjempenormal og dritpen. Tenkte på noe psykologen hadde sagt; Du vet det, det er typisk for folk med ADHD at de underpresterer, og jeg følte meg plutselig veldig underprestert. Da jeg begynte på universitetet tidlig på åtti-tallet, avla jeg to 10-vekttalls eksamener med tildels strålende resultat. Men da jeg begynte på forelesninger i historie, gikk det rett til helvete «foråsiesånn». Har du ADD/ADHD, blir det bare kaos når du skal prøve å absorbere så mye informasjon på en gang. Nå har jeg allerede tenkt på studier og vurderer teoretisk fysikk på NTNU, eller kanskje følge den gamle drømmen om å bli journalist...»