Vi lever i en skummel tid. Norge er i ferd med å bli overtatt av et islamsk kalifat. Sharialover erstatter snart vår egen grunnlov, det er knapt mulig å få tak i noe anstendig fårikålkjøtt uten at det er halalslaktet, og det er bare et tidsspørsmål før Eurabia spiser oss opp fra begge sider av landegrensene. Det fødes ikke nok norske babyer engang. Vi råtner på rot som nasjon.

Denne kommentaren ble publisert første gang i mars i 2018, men viser seg å være like aktuell i år med nye slagsmål i Holmenkollen.

Derfor har man lenge tenkt, iallfall de av oss som har vært ute en vinterdag før, vi som har gått på livets harde skole og tør å ta debatten, at det må være lov å etterlyse de norske verdiene. For hvor blir de av? For å si det med vår forrige kulturminister, Linda Hofstad Helleland: Vær stolt av det norske! Vafler og brunost. Marit Bjørgen, dugnad og grøt. Ord, holdninger og verdier!

Noen ganger kommer hjelpen når man trenger den mest. Og nå trengte vi å kjenne litt på det som er igjen av det norskeste av det norske i oss. Så kom Holmenkollen. Holmenkollen kom, så og vant for Norge.

Holmenkollen, vårt fremste nasjonalsymbol, og en skinnende fallos som buler ut fra åsen der kremen av de norskeste nordmenn bor. Holmenkollen, det symbolsterke reisverket som ble bygget med så mye overskredne, norske oljepenger at det satte velferdsstaten i fare for en stakket stund.

40 millioner skulle det koste å freshe den litt opp for Ola og Kari og skuelystne turister, men kostnadene ble 4.400 prosent dyrere enn først, og endte på i underkant av 2 milliarder. Det er typisk norsk å ta seg råd, og den ble jo kjempefin til slutt, iallfall på de få dagene i året det ikke er tåke der.

Og nå i helgen skulle man avvikle nok en norsk folkefest oppi lia. Holmenkollen Skifestival heter den nå, men den har eksistert som folkefest helt siden 1800-tallet, fra den tiden Oslo var forbehldt kristne nordmenn og het Christiania.

Norske hoppkonger har skrevet historie der. Norske kronprinser innvandret fra Danmark har hoppet der. Skikonger og -dronninger har satt svensker, tyskere, finlendere og annet pakk på plass der, og ydmyket dem i egen blodtåke på denne hellige, norske grunnen.

Holmenkollen er en arkitektonisk og idrettshistorisk inkarnasjon av melkesjokolade, et herlig lite stykke Norge. Sist helg ble det satt to streker under svaret. Her fikk vi nemlig se en herlig sandwich, eller dobbel brødskive med brunost, utspille seg der.

Marit Bjørgen, sjølaste dronninga, vant foran elleville og jublende norske fans. Og selv om mennene sviktet på femmila, lot vi oss ikke holde igjen i feiringa av nasjonen og det norskeste av det norske. Det var klart for den herlige skifylla. Je suis skifylla.

Hundre tusen nordmenn på idrettsarrangement viste nemlig hvem som er konger og dronninger på haugen. Her skulle ingen dølle festbremser ødelegge den egentlige nasjonaldagen vår, selveste Holmenkollen-festen vår.

Cato Asperud, kommunikasjonssjef i Sporveien, beskriver lettskremt livsfarlige scener etter å ha fått den fulle oversikten over lørdagens hendelser, skriver Aftenposten. Folk blåste i sperringer og anvisninger fra politiet. Personer rev ned gjerder, forserte private hager og hoppet ned i sporet.

Noen forsøkte også å krabbe under strømskinnene – som bare har en klaring på 25–30 centimeter ned til bakken. Ved én anledning ble en person funnet sovende på sporet. En annen kom løpende mot et T-banetog i fart, beretter Asperud til avisen. Det var hæla i taket og full fest.

Men det var ikke bare der det var fest. I skiløypa hadde snøvlende drita nordmenn til og med kastet vafler på langrennsgutta. Norske vafler med brunost på, ikke sånne teite og belgiske.

Jeg kan ikke tenke meg noe mer norsk enn synet av en drivende dritings nordmann som bruker vafler som konfetti på femmila i Kollen. Og om dere nå kjenner det rykke svakt i moralismens muskel: Den av dere som er uten synd, kan kaste den første vaffelen.

Tremila vant selvsagt erkenorske Marit Bjørgen, hele Norges Marit, bare uker etter å ha blitt tidenes vinterolympier, kun kort tid etter å ha født et barn, og sikkert mens hun var gravid igjen. Der i Kollen tok hun egenhendig de svenske tilstandene, representert ved taperen og tøyta Charlotte Kalla, og spylte dem av pallen og ned i de forsmedelige fjerdeplassers mørke, der det blågule svineriet hører hjemme.

Det hadde også blitt kastet ølkorker i skiløypa. Norske ølkorker laget av norske nordmenn med en bevissthet til renhetsloven, den som garanterer et øl rensket for fremmede smaker og kulturer. For en fest! Og det hadde vært møljeslagsmål, tumulter og berserkergang i togtraseen.

Noen sjanglet og danset på skinnene. Andre spydde. Alle kjeftet på alle. Det var massive, gutturale kollenbrøl så kraftige at de kunne høres over hele det furet værbitte landet vårt. Ah, Norge mitt Norge!

«Vi må passe på at dette ikke blir en fyllefest, men en folkefest», sier statsminister Erna Solberg snerpete til VG dagen derpå. Kjære Erna. Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene, Erna. Jeg kveles, Erna! For det er ikke mulig å lage folkefest uten fyllefest, Erna. Du kan alltids ta folkefesten ut av fyllefesten, men du kan som kjent aldri ta fyllefesten ut av folkefesten, Erna. Å skrive kronikk som begynner med «Kjære», der man er på fornnavn med statsministeren, er en norsk verdi man må ta vare på.

Å ønske å ta ut fyllefesten fra folkefesten er dessuten en snikislamisering av Holmenkollen, for muslimene drikker ikke, og dette er derfor ikke noe en norsk statsminister burde ta til orde for. Bare spør hennes partner in crime, Siv Jensen, om den saken. Men hun husker nok ingenting fra denne festen heller, så det har neppe noen hensikt likevel.

Nå er det et helt år til neste gang, og det er litt trist. Vel skal vi foreta den årlige invasjonen av Strömstad i påsken, kaste litt vafler og ølkorker på svenskene og dra tilbake, men det blir liksom ikke helt det samme.

For vi trenger mer norsk fyllefolkefest, og vi trenger det for hele nasjonen. Dette var bare et friskt afterski for hundre tusen mennesker, i hovedstaden på en lørdag i mars, så la det bare bli et lite vorspiel. La oss dermed søke etter et nytt OL til Norge. Gjerne til Oslo. Nå trenger vi å sette norske verdier på verdenskartet.