Det er bittert å ikke få viljen sin. Enten det er på jobb eller privat. Mye hadde vært løst om man bare kunne kjøpe innflytelse for å få det som man vil.

Og det er nettopp dette kommunikasjonsbyråer som Geelmuyden Kiese (GK) og First House lever av: Å selge innflytelse og tilgang på makt.

GKs eget mantra er at de «flytter makt for kundene», mens First House har det edle målet om «hjelpe politikere å gjøre kloke beslutninger». Er aktører villig til å betale, står det firmaer i kø som selger innflytelse overfor beslutningstakere, både opp mot byråkrati og politikere.

Å selge tilgang til Stortinget og regjering er problematisk nok, men det virkelige problemet som har oppstått de siste årene, er at altfor mange sitter på begge sidene av bordet. De som selger innflytelse har selv nære koblinger til institusjonene de skal påvirke.

Mens det før ikke var uvanlig at politikere gikk til slike selskap etter de var ferdig med sin politiske karriere, har bildet nå blitt ubehagelig innviklet. Flere personer går nå fra politikk til PR-byrå og tilbake igjen. Det er ikke enkelt å holde oversikt over hvem de egentlig representerer. I det ene øyeblikket skal politikerne forvalte tillit fra folket, og i det neste skal de ta betalt for å påvirke dem som sitter med samme tillit.

Da Sylvi Listhaug ble utpekt som landbruksminister i Solbergs første regjering, nektet hun å offentliggjøre kundelistene sine i First House. Det kan man godt skjønne, for i desember i fjor avslørte Dagbladet at Listhaug var leid inn av Norges idrettsforbund for å påvirke sitt eget parti til å si ja til OL i Oslo – samtidig som hun satt i Frps sentralstyre.

Listhaug tok betalt for å påvirke partiet hun selv representerte og hvor hun selv var med å treffe beslutninger. Det er et grovt overtramp mot tilliten man skal forvalte som politiker.

Siste toppolitiker til å hoppe fram og tilbake gjennom denne svingdøra mellom politikk og PR er Erna Solbergs trofaste «spinndoktor», Sigbjørn Aanes. Han sluttet i desember som statssekretær ved Statsministerens kontor, og fredag i forrige uke ble det klart at han skal til First House.

Aanes har vært en av Høyres viktigste strateger i en årrekke, og har siden 2013 sittet sentralt i de innerste sirkler av de øverste beslutningsorgan i Norge. Få andre kan skilte med en like inngående kjennskap til hvordan prosesser skjer i den sittende regjeringen – og hvordan man kan påvirke nevnte prosesser. Både da Erna Solberg ble valgt som statsminister i 2013, og da hun overraskende ble gjenvalgt i 2017 var det mange som anså vesterålingen Sigbjørn Aanes som arkitekten bak Høyres valgseier, og «prosjekt statsminister».

Derfor er det skuffende å se at han skal bruke kunnskapen han har fått med velsignelse av regjeringa, og dermed det norske folk, til å selge innflytelse. Noe som også innebærer påvirkning av regjeringa han selv har vært en sentral del av. I tillegg har First House hemmelige kundelister for kunder som ønsker det, så det er umulig å vite hvem Aanes og hans kollegaer jobber for.

Åpenhet har aldri vært noen bærebjelke i kommunikasjonsbransjen.

Her er en annen «greatest hits» av politikere som har gått svingdøra mellom politikk og PR de siste årene:

• Jenny Von Clemet Tetzschner (H) gikk fra GK til å bli politisk rådgiver i utenriksdepartementet i januar.

• Stian Valla Taraldsvik (Ap) har siden 2015 gått fra å være valgkampmedarbeider i Ap, til å jobbe i PR-byrådet GK, før han begynte å jobbe for Ap på Stortinget. Deretter gikk han til PR-byrået MSL-group, før han ble rådgiver for partisekretæren i Ap og han til slutt endte opp i First House i januar.

• Lars Joakim Hanssen (Frp) var politisk rådgiver for daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. Han gikk i 2016 til PR-byrået MSL-group.

• Tidligere arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Frp) gikk til kommunikasjonsbyrået MSL-group, måneder etter han mistet Solbergs tillit som statsråd.

Det er så mange politikere som går fram og tilbake mellom sentrale politiske posisjoner rikspolitikken i og PR-bransjen at man kan lure på om de politiske partiene har oversikt selv.

Ap-spinndoktor og sekretariatsleder Hans Kristian Amundsen (Ap) og Solbergs tidligere høyre hånd Julie Brodtkorb har begge gått fra sentrale posisjoner i rikspolitikken til å jobbe innen kommunikasjon og påvirkning. De jobber for henholdsvis Bane NOR og Maskinentreprenørenes Forbund. Men den dramatiske forskjellen mellom dem og de nevnte politikerne, er at det helt tydelig hvilke interesser de representerer – det står på hjelmen.

Sylvi Listhaug er heller ikke den eneste som har havnet i en lojalitetskonflikt mellom politikk og PR. Sjef for politikk og myndighetskontakt i Geelmuyden Kiese, Christopher Amundsen Wand, gikk i mars i fjor fra PR-byrået for å jobbe et kort år for Høyre på Stortinget, før han i januar gikk tilbake til Geelmuyden Kiese.

Det gjør at han har vært i en lojalitetsspagat av dimensjoner. Mens han jobbet på Stortinget hadde han et lojalitetsforhold til Høyres stortingsgruppe og et PR-byrå samtidig. Wand jobbet med politikkutvikling i ei stortingsgruppe, vel vitende om at han skulle tilbake til GK for å ta betalt for å påvirke det samme Stortinget. Det er en ellevill rolleblanding Høyre ikke bør være bekjent med.

Et annet vesentlig problem er at PR-byråene skaper et skille mellom de som har råd til å kjøpe innflytelse, og de som ikke har det. Grunnregelen i demokratiet er at det er én stemme per person, og at alle stiller likt til å få fram argumenter for sin sak. Da brytes noen elementære demokratiske spilleregler når politisk innflytelse er til salgs. At det er politikerne som gjør det selv, gjør det ekstra umusikalsk.

Det fremstår som om det finnes en åpen, toveis kanal mellom PR-bransjen og politikken som visker ut linjene for hvem våre fremste politikere representerer. Og hvis det er én ting våre politikere ikke har råd til å miste er det tillit. Uansett hvor høy timespris de får for å selge den.