Kommentaren:

«Burde «Prosjekt Kristin» heller hete «Prosjekt Viljar»?»

Vil den bortkomne sønnen redde Arbeiderpartiet fra fortapelsen?
meninger

Selv om Arbeiderpartiet ble sittende med makten etter kommunevalget i 2015, var de på ingen måte valgvinnere.

Rødts historisk gode oppslutning, og et lokalt SV som trosset nedgangen alle andre steder i landet, berget stumpene. Arbeiderpartiet hadde nærmest gjort alt som var teknisk mulig for at dette ikke skulle gå.

I utgangspunktet var forholdene lagt til rette for et brakvalg: Jens Johan Hjort hadde forlatt et sterkt splittet Høyre, som i mangel på ordførerkandidater måtte ty til totalt ukjente, 23-årige Kristian Støback Wilhelmsen.

Tromsø Fremskrittsparti var så splittet at de etter valget nektet å sitte ved siden av hverandre i kommunestyret. Kristin Røymo (Ap) hadde i tillegg styrket sine aksjer ved å få med tidligere universitetsrektor Jarle Aarbakke. Her var det bare å legge champagnen til kjøling.

Men så begynte de å vingle. Først ville de bygge i Tromsømarka, et forslag som var så upopulært at de gjorde u-sving dagen derpå. Så hastet de fram et forlik med Høyre om Kvaløyforbindelse over Håkøya. I etterkant har det vist seg at de også her var vaklende i troen.

Alt dette til tross – de røde partiene fikk til sist flertall. Men hvis Arbeiderpartiet i etterkant tenker at de hadde funnet en vinneroppskrift der, er de på skovtur, og da snakker vi ikke bare i Tromsømarka.

Seieren var mer på tross av egen innsats, enn på grunn av den.

Jarle Heitmann lanserte nylig slagordet «Prosjekt Kristin», for liksom å kickstarte en valgkampanje. Han er for så vidt mannen bak et annet kjent slagord, «Glad i Tromsø», så han vet hva han driver med. I samme sak lanserte han seg selv som en aktuell varaordførerkandidat.

Å gå til personvalgskamp med Tromsøs kanskje minst synlige ordfører på flere perioder, virker i beste fall snodig. Hun var ingen samlende kraft under forrige valg, og katastrofal kommuneøkonomi, vingling i en del sentrale saker og mangel på politisk prosjekt har neppe endret på det.

På de tre årene som har gått, har de mest åpenbare arvtakerne i partiet – Ragni Løkholm Ramberg og Brage Sollund – forsvunnet ut døra. Selv om det ikke har vært noen åpen revolt, ryktes det om intern maktkamp.

Heitmann insisterte blant annet på en plass i formannskapet, på bekostning av Sollund, og sørget med det for at Aps gruppeleder ble sittende utenfor.

Varaordfører Jarle Aarbakke varslet også for få måneder siden at han vil forlate lokalpolitikken, og kvitterte ut med det famøse «Bompengeprosjektet er et luftslott»-utspillet.

Mangeårig Ap-gruppeleder, Elisabeth Steen, har også takket for seg. Hun har aldri vært synlig utad, men har internt i Ap vært en sentral aktør.

Det har vært utskiftinger i andre partier også: Jens Johan Hjort (H) meldte nylig at han kom til å vende tilbake til politikken. Det samme ønsket Jan Blomseth (Frp). At splittelsene innad i de to partiene også vil returnere, virker åpenbart. Den har allerede startet i Frp.

I motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet, har likevel Arbeiderpartiet fremstått som samlet utad. Det merkelige med det er at de definitivt er partiet som burde være splittet.

Ingen, verken i eller utenfor Arbeiderpartiet, har klokkertro på at «Prosjekt Kristin» vil føre til valgseier. Det gikk dårlig sist kommunevalg. Nå kan det bli virkelig ille, for Tromsøs i utgangspunktet største parti.

Noe bedre tidspunkt kan det knapt være å lansere et nytt kandidatur. Viljar Hanssen meldte seg ut av AUF i 2014, men går i lørdagens iTromsø ut og stiller seg til rådighet for partiet.

Da han forlot politikken, var det nettopp den interne maktkampen han oppga som grunn. I tillegg ønsket han å ta utdanning og få erfaring fra det virkelige liv, noe Aps stortingskandidater, Cecilie Myrseth og Martin Henriksen har blitt kritisert for ikke å ha, en kritikk Viljar Hanssen overfor iTromsø innrømmer at han deler.

Timingen er ikke bare perfekt for Viljars del. Arbeiderpartiet trenger også sårt noe nytt å tro på hvis de skal forhindre at det neste valget blir en fadese.

Er det noe de trenger nå, er det nettopp en uredd stemme, som ikke går av veien for å kritisere sine egne – en politiker som er klar i sin tale, er god til å refse politiske motstandere og ikke blir flakkende i blikket med en gang forslag møter motstand.

Nå er vel ikke Arbeiderpartiet der man helst setter pengene sine, men skulle man satset på noen av deres valgkampprosjekter, ville det soleklart vært på «Prosjekt Viljar».