En «liten» kommentar til sosiolog, Aksel Tjoras uttalelser i itromso.no 03.03.18.

ADHD står for attention-deficit hyperactivity disorder, og er klassifisert av WHO som en nevrologisk utviklingsforstyrrelse. Jeg kan begynne med det vi er enige om: Norge bør bli mer ADHD-vennlig, og det snarest!

ADHDens positive sider bør omtales oftere og utnyttes på en bedre måte enn vi gjør i dag. Dessverre bidrar denne artikkelen til økt stigmatisering, selv om jeg ironisk nok, ikke tror det var hensikten. Den fôrer nett-trollene og ødelegger på få minutter, flere års arbeid ADHD Norge har nedlagt.

«ADHD er en konstruksjon osv.» Dette blir jo som å si at depresjon er konstruert og ikke trenger medisinering/hjelp, fordi det er samfunnet som har konstruert diagnosen. Om lærere bruker ADHD-medisin som hvilepute, så handler det om lærere som bør gjøre jobben sin bedre. Om barnet har fått feil diagnose, snakker vi om feildiagnostisering, som er noe ganske annet enn en konstruert diagnose. Her er det viktig å skille snørr og bart.

«Litt rastløs og impulsiv» – Her undergraver du funksjonsnedsettelsen til de med sterk ADHD voldsomt. Alle med ADHD er svært forskjellige, men de fleste er høysensitive/hypersensitive og sliter med selvregulering. Dette ligger først og fremst i dem selv. Vi snakker om at noen blir så deprimerte at de tar livet av seg, at man sliter med helt hverdagslige gjøremål, søvnproblemer, rusmisbruk, utvikler spiseforstyrrelser, personlighetsforstyrrelser, får tvangstanker, funksjonshemmende angst, begynner med selvskading, setter seg selv i farer gang på gang og lever som adrenalinjunkies. De fleste med ADHD går på den ene smellen etter den andre, rett og slett fordi det er utmattende å leve med diagnosen.

Mange av dem som har levd udiagnostisert i flere år har endt opp med feil diagnose og dermed også feil hjelp. Noen av disse overlever dessverre ikke. Med ADHD følger ikke bare psykiske komorbide lidelser, men også en rekke fysiske. Svært mange med ADHD har økt muskeltonus, generelt mye muskel- og skjelettplager, mange har astma, allergi, utvikler fatigue, ME og en rekke andre autoimmune og stressrelaterte sykdommer. Om ADHD ikke er en diagnose er da de komorbide lidelsene som følger med det? Er ikke i så fall stort sett alle diagnoser konstruert? Diagnoser er i mitt hode kun til for å få riktig hjelp, og hva som hjelper kan jo være så mangt. Om man mener diagnoser generelt er konstruert, så må man jo heller diskutere om man skal bruke diagnoser, men det blir en helt annen diskusjon, og den tenker jeg ikke å gå inn på.

Når det kommer til uttrykk som å «dope ned barna på amfetaminpreparater», så ser jeg nærmest rødt. For det første, de fleste i Norge får Ritalin som førstepreparat. Dette er ikke et amfetaminpreparat, men metylfenidat. Dette virkestoffet har svært få bivirkninger og bivirkningene er som regel milde. Når det gjelder dosering så snakker om ørsmå doseringer, oftest i form av kapsler med modifisert frisetting, men som likevel er nok til å få hjernens synapser til å fungere for de med ADHD. Medisinering av barn er jo fordi barnet skal ha det bedre, ikke de rundt. Problemet er nok snarere at ADHD-barna ikke vil gå og ta medisinen sin i skoletiden, fordi de ikke vil føle seg annerledes. De ønsker heller ikke tilrettelegging ofte, fordi de føler det stigmatiserende.

De færreste vet, at ADHD faktisk skyldes en underaktiv hjerne. Det mange ikke vet er at en med ADHD kan føle seg dopet når man ikke tar medisin. At hjernen føles som sirup og at man ikke klarer å få tak i verken tanker eller lykkehormoner Dette nevnes sjelden. Medisinen gjør at hjernen virker bedre og man føler seg rett og slett mer som seg selv. Det er nok den beste beskrivelsen jeg kan gi. Man føler man blir mer fungerende rett og slett. Når dette er sagt er ikke ADHD-medisin en «quick fix» heller slik mange tror. Medisinen gjør en bare i stand til å fungere mer normalt, og bedrer hjernens funksjon, selve jobben med endringer å handle annerledes må man gjøre selv.

«Medisinering av umodenhet» – Det er nok heller ikke slik at man får ADHD fordi man er umoden. Det er nok snarere slik at man fanges opp lettere, fordi man er umoden. ADHD er en utelukkelsesdiagnose. Det vil si at alle andre mulige årsaker til problemet først skal utelukkes, før man konkluderer.

Med en arvelighet på nærmere 80 prosent så vil jeg tro det forklarer noe av økningen i antallet som får diagnosen senere år. Det har også vært store mørketall blant jenter og kvinner. Mange voksne kvinner får derfor først i dag, diagnosen de burde hatt for mange år siden, når deres barn er til utredning og brikkene begynner å falle på plass. Dette blant annet fordi man har hatt altfor liten kunnskap rundt jenter og ADHD, og spesielt uoppmerksom type (tidligere kalt ADD).

Kunnskapen rundt diagnosen har økt, men er generelt fremdeles på et kritikkverdig lavt nivå, også hos dem som utreder og jobber med barn til daglig, og det er skremmende.

Samfunnet bør tilrettelegges de med kognitive funksjonsnedsettelser også, ikke bare fysiske. Tenk hvor mye mer kapasitet ADHDere hadde fått frigjort, om vi slapp å bruke opp energien vår på unødvendig tull som stjeler energi og kapasitet fra oss i hverdagen. I og med vi er en stor prosentandel av befolkningen ville det utgjort en stor forskjell rent sosialøkonomisk. Så spør oss gjerne, for vi vet godt hvor skoen trykker. Jeg tør også påstå at alle lærer og husker bedre på en ADHD-vennlig måte.

Målet må uansett være å utnytte ressursene i hvert enkelt menneske uavhengig av diagnose, medisin, legning, religion og så videre. Kudos til blant annet Salangen Nyheter, Petter Stordalen, Stormberg og =Kaffe for dette, for å nevne noen som har skjønt hva et inkluderende samfunn betyr.