Kommentaren

«La oss skyte parasittene»

Det ligger mye makt i språk. Derfor skal man vokte seg for hvilke ord man bruker om andre.
meninger

Med jevne mellomrom kommer det alvorstyngede kommentarer om sykelønnen i Norge, og om de uføre. At begge koster samfunnet masse penger, at vi må få ned tallene, at folk må komme seg opp om morran og at det skal lønne seg å jobbe.

Og det verste av alt: Dette koster samfunnet masse penger. Penger vi ikke har råd til, penger vi heller kunne brukt på ehhh… velferd.

I tillegg er det vanlig å snakke ned systemet som sådan, ved å si at sykelønnsordningen i Norge er i verdenstoppen. Skikkelig trasig, altså. Tenk for et fælt land, som er blant de beste i verden til å ta vare på sine egne. Vi burde skjemmes. Det er jo langrenn med astmamedisin, for skiløpere uten astma, vi helst vil være best på i verden, ikke naiv sponsing av parasitter på samfunnet.

Til tross for svikt i oljepris, og en verden full av usikkerhet, går det ganske greit med AS Norge. Vi ligger i toppen på de aller fleste statistikker for trivsel, velferd, helsetilbud og slikt folk flest er opptatt av i hele resten av verden også. Arbeidsledigheten vår er ned mot tre prosent.

Vår velferd er noen vi mer eller mindre tar for gitt, og den er ganske konstant, nesten uavhengig av hvilken regjering vi har, selv om begge motpolene i norsk politikk liker å tegne dystre fremtidsutsikter om følgene av motpartens politikk. Noen korrigeringer til høyre og venstre blir det selvsagt, men i det store og det hele har folk det jevnt over bra.

Men noen har det ikke bra. Noe blir syke. Vel, de fleste blir syke, men noen blir mer syke enn de andre. Og noen blir sågar så syke eller skadde at de til slutt blir erklært uføre. Det er disse folkene som til stadighet må tåle omkved om hvor belastende de er for samfunnet.

For to uker siden skrev Gunnar Stavrum kommentaren «Er du helt syk?», med undertittelen «Sykelønn er det eneste «spleiselaget» hvor den som spiser, slipper unna regningen». Kommentaren føyer seg fint inn i rekken av lignende ytringer om fenomenet, at de syke i samfunnet koster fellesskapet så mye penger at Han Stat må gripe inn. Fordi det skal lønne seg å jobbe.

Disse ytringene kommer som regel fra dem som representerer de friske og arbeidsføre av oss, de som har greit med penger og hver dag kan gå på jobb, møte kolleger og være en del av et kollektiv. Når de snakker om folks sykelønn, er det alltid med en bitter undertone, at dette er et snyltete angrep på velferdsstaten, og at nå får de jaggu være med å betale noe av moroa med å være syk selv.

Det er heller ikke noe økende problem. Sykefraværet i Norge har vært stabilt de siste fem årene, og der legemeldt og egenmeldt sykefravær går opp og ned i marginale svingninger. Det egenmeldte fraværet, altså den verste synderen (der den som spiser av velferdsstaten ikke er med og tar regninga), gikk sågar ned med tre prosent i siste kvartal.

De aller, aller fleste foretrekker å være fysisk og psykisk friske. Å være frisk er velferd i seg selv, og de færreste misbruker dette systemet. Jo da, de finnes, men de aller fleste av oss foretrekker faktisk å stå opp om morran, gå på jobb og jobbe for lønna vår.

Norge er også verdensledende i likestilling, noe som også måker betydelige skattekroner inn til fellesskapet, og med mange kvinner i jobb, blir også sykefraværet noe større. Svangerskap og å være hjemme med syke barn krever sitt, og er adskillig bedre forklaringsmodeller på større sykefravær blant kvinner enn menn enn stupide henvisninger til svakt og sterkt kjønn (sykefraværet for kvinner er 7,2 prosent, for menn 4,1 prosent).

En grundig rapport fra SINTEF om dette kan leses her

Men Stavrums meninger har mange fans. Olaf Thommessen, administrerende direktør i Bedriftsforbundet, applauderer sin meningsfelle jublende, og understreker at her har vi masse penger å spare. «Ja, Stavrum, vi kan faktisk spare 15 milliarder kroner», skriver han i et eget innlegg i Nettavisen.

«Hvis vi halverer sykefraværet i Norge, kan vi spare et sted mellom 15 og 18 milliarder kroner», hyler han entusiastisk. I likhet med Stavrum mener han at de som blir syke også må være med å ta regningen for sykdommen sin. At alle betaler skatt, og dermed indirekte er med på spleiselaget, vektlegges ikke nevneverdig i resonnementet.

«Målet er ikke å ta de syke», skriver han, før han bruker en fiffig metafor. «Vi ønsker å skyte med rifle og ikke med hagle». Det er altså ikke de syke han vil rette løpet mot, men snylterne. De forbanna parasittene. Smak på den. Én sak er hva som kan plumpe ut i en overopphetet diskusjon. Noe annet er hva man skriver ned, leser gjennom og sender av gårde. Her brukes det altså rifle til billedlig presisjonsskyting. Rene ord for penga, altså.

Thommesen ønsker selvsagt ikke å skyte syke, ei heller de såkalte snylterne, det er jo til og med direkte ulovlig, men jeg er redd hva dette denne retorikken i det offentlige ordskiftet gjør med oss. Vi må slutte å snakke om syke som om det å være syk er noe selvvalgt. Og vi må slutte å si at det skal lønne seg å jobbe, som om det er mer lønnsomt å være syk. For det blir ikke rett, uansett hvor mange ganger det gjentas.

Ethvert system som kan utnyttes, vil alltid bli utsatt for det. I det siste har det vært mye skriverier om sykt høye lederlønninger i Helse-Norge, med lukrative fallskjermer og privilegier. Her er det sikkert også et og annet å hente økonomisk for fellesskapet, om Han Stat strammer inn.

For ikke å snakke om skatteunndragelser, der Økokrim og politimyndighetene bare får avdekket småtterier mot hva de mener foregår. Samt de med null i inntekt og plagsomt store formuer. Der er det sikkert også ei krone eller to fellesskapet kunne trengt til mer velferd.

Å få ei sykmelding eller ei erklæring på å være ufør er ikke en gevinst. Det er leger som sykemelder oss, ikke noe vi gjør selv. Å bli ufør er noe som skjer etter at du har blitt kjørt gjennom en rekke instanser i systemet, der et sammensurium av intrikate skjemaer, leger og eksperter har sagt sitt. Det er ikke noe du selv gjør med et pennestrøk, fordi du har lyst.

Det lønner seg heller ikke å være ufør, sammenlignet med å jobbe, og det blir heller ikke rett om man gjentar det til det kjedsommelige. Men retorikken kan likevel være med å etablere nettopp den oppfatningen.

Å være syk, sykmeldt eller ufør er noe de fleste ønsker å slippe. Det er et onde. Og derfor må vi slutte å snakke om det som noe annet.