Høyres Jens Johan Hjort er ute i iTromsø og skryter uhemmet av Erna Solberg som hans absolutt foretrukne statsminister. Det er ikke et overraskende synspunkt fra den tidligere Høyre-ordføreren. Men jeg tror den gode Jens Johan skal ta inn over seg det som blir mer og mer tydelig for alle som vil se; både denne saken og flere andre tidligere saker har svekket både regjeringen og statsminister Erna Solbergs autoritet.

Vi har sett det komme gjennom de siste fire årene. Politikkens grensesteiner har litt etter litt blitt flyttet. Noen ganske umerkelig, andre mer åpenbart. Statsminister Erna Solberg har innført en ny praksis i norsk politikk. Hun leder et regjeringskollegium der det er legitimt å være selvstyrt, «privatpraktiserende» statsråd, med betydelig utvidede fullmakter.

Det har ført til flere forvirrende og problematiske situasjoner for både opposisjon og posisjon – mens statsministeren tilsynelatende uberørt og i medvind har surfet på overflaten. Det besynderlige er at denne helt uvanlige måten å lede landet på til dels har høstet anerkjennelse og ros fra enkelte toneangivende medier. Til og med honnørord som «landsmoder» er blitt fisket opp og fremsatt i de mest ukritiske aktørenes omtale av statsministeren – mens mange av oss andre måpende har lurt på om vi befinner oss på feil klode.

Men tidene endrer seg. Noe skjedde da metoo-sakene sprakk før årsskiftet. Da dette verdensomspennende opprøret mot overgrep og trakasseringer slo inn i norsk politikk for fullt, ble det Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre som akslet det etiske lederskapet blant partilederne. Statsministeren sviktet allerede i første forsøk da hun uttalte at de alvorlige varslene mot Unge Høyres leder var «trist for Høyre og trist for Kristian......».

Deretter forsvant hun sidelengs ut av bildet, der hun menget seg med en tilsynelatende afasirammet FrP-leder. Konklusjonen fra flere hold etter at bølgene har lagt seg, er at begge de to mektigste politikerne på høyresiden sviktet kapitalt da situasjonen krevde sterkt og tydelig lederskap.

Og så ble den groteske terrorbeskyldningen mot Arbeiderpartiet lagt ut på Facebook av justisminister Sylvi Listhaug, for øvrig samme dag som Utøya-filmen hadde premiere. Det demonstrerte for alvor hvilke alvorlige problemer Erna Solberg har pådratt seg som regjeringssjef, med sin manglende evne og vilje til å styre sitt kollegium.

Det var rett og slett en lidelse å høre statsministerens ubehjelpelige babbel på Dagsrevyen lørdag 10. mars da hun skulle kommentere det redselsfulle Facebook-innlegget fra sin egen justisminister. Erna Solberg presterte å ende opp med å si at Arbeiderpartiet i grunnen kan takke seg selv for beskyldningene, mens hun i kjent arrogant stil bedyret at hun for sin del er så storartet at hun hever seg over debatten. Da hjelper det lite å komme subbende inn i saken flere dager etterpå, etter sterke og til dels rasende reaksjoner fra flere hold – også fra folk i eget parti.

Det endte som vi alle vet: den grusomme Facebook-meldingen fra justisminister Sylvi Listhaug, som hun kategorisk nektet å fjerne, førte regjeringen ut på kanten av stupet. Det endte med at justisministeren måtte gå, mens hun langet ut til høyre og venstre og la skylden på alle andre enn seg selv. Og da blir spørsmålet; hvordan i all vide verden kan en erfaren og angivelig dyktig politiker som Erna Solberg manøvrere seg inn i en slik situasjon?

Er hun fanget av storstilt, overveldende maktarroganse etter å ha vunnet valget på ny sist høst? Eller er det, som enkelte kommentatorer har antydet, så banalt som at Erna Solberg per dato ikke har gode nok «spindoktorer» ved sin side som kan hjelpe statsministeren med å navigere i vanskelig farvann? Jeg for min del tror det dreier seg om noe langt mer.

Jeg tror alle disse sakene har vist oss en statsminister som ikke har de egenskapene som kreves for å ta de politisk og moralsk riktige beslutningene når det virkelig butter imot, når situasjonen kaller på klokt og kraftfullt lederskap. De siste dagene har for alvor synliggjort statsminister Erna Solbergs knefall for den mest uspiselige populismen i egen leir. Var det også begynnelsen på teppefall for statsminister Solberg vi her så? Regjeringen fortsetter inntil videre. Så får tiden vise hvor det bærer.