Norge har over lengre tid blitt anerkjent som et land med små forskjeller og høye inntekter, med et inkluderende og samarbeidende arbeidsliv. Jeg er redd denne æraen nærmer seg slutten.

Selv om jeg er ung, merker jeg hva som skjer i samfunnet rundt meg. Andre på min alder er usikker på boligpriser, lærlingeplasser og muligheter for lån. Spesielt interesserte, som meg selv, begynner til og med å stresse om vi vil få pensjon eller ikke. Samtidig som unge over 18 år må betale egenandel for å få hjelp fra psykolog sliter en voksende andel unge voksne både psykisk og med å finne sin plass i livet. Det er trolig mer enn fest og fyll som er grunnen til at 37 prosent av studentene i Tromsø har et risikofylt forhold til alkohol.

Selvsagt kan man konkludere med at det alltid har vært vanskelig å være ungdom. Det har alltid vært vanskelig å finne sin plass. Det har alltid vært vanskelig å flytte til en ukjent by helt alene. Men vil en slik tankegang gagne dagens unge?

Det må tas et oppgjør med dagens holdning til psykiske problemer. Flere diagnostiseres med alvorlige problemer som depresjon og angst, som ofte kunne blitt forhindret hvis noen kritisk rakk opp handa da læreren spurte hvorfor Ola har fått blåveis. I slike tilfeller kan man se det som åpenbart at de vil slite i fremtiden, men hva med de som har hatt det bra hele livet?

Mange jeg kjenner har fått hva de ønsket seg, har mange venner, og sikter seg inn på ett studie for å skape en fremtid. Likevel sliter de med forventninger fra samfunnet rundt seg, og fra seg selv. En person som får alt på et sølvfat kan vel ikke være bekymret? Problemet her er hvordan de skal forholde seg til andre. Når alle får det de behøver på et sølvfat, begynner man å sammenlikne hvem som har det reneste og blankeste fatet.

Hvis man forsøker å ta for lett på de problemene andre har, vil de heller ikke oppsøke hjelp. Man burde få en slutt på forhåndsdømming av hva psykiske problemer og press er, og heller ta folk på alvor.

Psykisk helse har vært på dagsorden i lang tid, men hvor er handlingen? Det hjelper ikke å bringe frem temaet gjentatte ganger, hvis handlekraften uteblir. Helsesøstre og psykologer kan selvsagt hjelpe, men vi behøver også forebygging. Det må være flere lærere i den norske skolen. De kan være så gode de bare vil med etterutdanning og mastergrad, men hvis de har for mange elever å følge med på vil de ikke se den kritiske hånda som ønsker å si hvorfor Ola har fått blåveis.

Norge er et av de lykkeligste landene i verden, men har en av verdens høyeste selvmordsrater blant ungdom. Vi mister unge, og unge mister sin fremtid, hver eneste dag til press, mobbing, ensomhet og angst.

Kjære politikere, har vi noen å miste?