Sideblikk

Politikere, ledere og politikere som er ledere

meninger

Har du hørt om ledelse? Du vet den funksjonen i prosesser som er viktig for å få fram tydelighet, planlegging, kommunikasjon, ansvar, konklusjoner, mål, handling og ris og ros. En kompetanse som synes å være på vikende front i dagens samfunn. Gang på gang avdekkes det situasjoner der ledelse synes å være mer eller mindre bortglemt – og ikke en nødvendighet. Det kan virke som om det mer eller mindre er blitt slik at de tanker som kverner rundt i hver og en sitt hode, blir fasitsvaret.

Vi fanges av egen fortreffelighet – og det etableres en prosess der man blir høyere og høyere på seg selv. Og da overskygges demokratisk kompetent ledelse, slik som vi har lært oss at det skal fungere. Vi opplever stadig situasjoner der personers ego overskygger det ansvar som ligger i å lede – ut fra en lederstil som er til det beste for totaliteten.

Bjørn Andreasen, spaltist  Foto: Jon Terje Eiterå

 

Se på alt styret rundt Sylvi Listhaug. En skoletime i hvordan ting ikke skal gjøres – og det gjelder faktisk hele bøtteballetten. Listhaug, Støre og Solberg. Alle virker å være bortimot tonedøv for vanlig vett og forstand i denne saken. Både du og jeg kunne fortalt dem – politikkens stand up – hvordan de bedre kunne ha løst saken. I alle fall når vi får sett det hele i sakte film. Utallige ganger, og i ettertidens klokskap. Da er vi – som vanlig, sylskarpe og meget konklusjonsdyktige.

Jeg har sagt noe innledningsvis om ledelse – og mener det bare blir mer og mer tydelig. Politikere duger sjeldent som ledere. De blir for diffuse og uklare i spørsmål og situasjoner som krever klare og tydelige svar. De er skolert til å unngå å svare klart og direkte på de spørsmål, situasjoner og utfordringer de blir utsatt for. Og de viderefører og praktiserer denne ”utdannelsen” fra sitt politikerliv – ut i lederjobber de kanskje altfor ofte er kommet til – på bakgrunn av sitt nettverk fra politikertiden.

Klare svar fra politikere får du og jeg like sjeldent som vi finner nordnorske styreledere i de store offentlige styrerom. Vi må være et rimelig bortreist folkeslag, i en landsdel som tydeligvis oser av manglende kvalifiserte folk til å bekle tunge styreverv. Vi ser det i helsesektoren. Styreleder i Helse Nord–Marianne Telle og styreleder i UNN–Ansgar Gabrielsen. Ingen av med nordnorsk pass, men med stor selvtillit i å vite hva som er best for deg og meg. Vi er uskolerte til sådanne verv. Vi fra Gokk.

Men tilbake til den store inntreden av egoet i politikken. Trump har løftet og rendyrket den stilen inn i storpolitikken. Putin følger godt opp. Og vi ser at det i land etter land, dukker fram populistiske ledere som løfter opp og fram egoets lederstil. Og som får gehør for det i et samfunn som i økende grad opplever misfornøydhet. Ofte fordi den sosiale og økonomiske forskjellen mellom mennesker, samfunn og land, blir mer og mer synlig og merkbar–og dermed mer og mer provoserende. Det er dermed lett å fri til alle misfornøyde–av personer med karismatiske messende budskap om at alt skal bli så mye bedre – bare du gir meg din stemme.

Vi ser det også i Norge. Både du og jeg kan like deler av de ulike budskap som våre politikere rapper fram, men kanskje vi bør sette strek når budskapene synes å bry seg mest om å profilere seg selv–og ikke er samlende og det beste for landet? Sylvi Listhaug må dessverre finne seg i å havne i den bolken. Hennes budskap om Ap var helt klart over streken, men prosessene deretter har vært lite preget av godt lederskap. Verken fra Listhaug, Solberg–eller Jonas Gahr Støre.

Sympatiske og dyktige Erna tok i Dagsrevyen lite ansvar for Listhaugs skrekkhistorie på Facebook. Hun svarte politisk på spørsmålene–og både du og jeg vet at politiske svar er som å gå på innmari bakglatte bortoverski. Det vil si ingen fremdrift. Da Dagsrevy-seansen var over, sto Solberg og hang på stavene, på samme sted som da intervjuet startet, men mente selv at hun var kommet seg godt i mål.

Det som er det riktig trasige i Listhaug-saken er at vi har fått en sentral maktpolitiker som får «vi og dem»-retorikken til å vokse. Vi ser det i land etter land der misfornøydheten med ulikheter blir brukt i egopregede politikeres inntogsmarsj til topp-politikken. Og der politikere–særdeles høye på seg selv, turer fram og henter flere og flere tilhengere i de grupper av befolkningen som er misfornøyd med tingenes tilstand. De som ofte finner løsningen i å skylde på andre for egen manglende godkjent tilværelse. Og i takt med at forskjellen mellom de rike–og resten av røkla, stadig blir større, så er det lett å få gresset på de misfornøydes åker til å vokse. Og ikke minst–spre seg. Nå dog som ugress.

Tesla-sjefen fikk nylig en avtale der han kunne oppnå en godtgjørelse over 10 år på opptil 20 milliarder kroner. Og det er–ja, helt sykt.

Og du og jeg så i VG at Erna var ute og refset de foreldre som ikke sørger for å vaksinere sine barn mot barnesykdommer. I mitt og kanskje ditt hode, var det muligens en taktikk for å få debatten og oppmerksomheten bort fra Listhaugs lite korrekte politiske utspill.

Men rimelig fåfengt, for Listhaugs vaksinasjonsskrekk for å ta ei sprøyte inneholdende politisk ydmykhet–ved å gi en helhjertet beklagelse, var større enn stor. Så stor at hun overkjørte den beklagelsesformulering hun og Solberg hadde blitt enige om. Dermed ble det Erna–noe urettferdig–som ble sittende med Svarte-Per. Det hjalp nok Solberg og Listhaug at Ap-Jonas ble overivrig i sin søken etter rettferdighet og politisk oppmerksomhet. Han ble dermed i overkant mye feier. Han fikk med en overdimensjonert feiekost og sterke ord store mengder av sot frigjort til irritasjon fra langt flere enn den ønskelige målgruppen. Fortjent nok. For her til lands slår du ikke de som ligger nede. I alle fall ikke med en feiekost full av sot. Både fra andres og egen pipe. Og med det fikk nok Jonas noen svarte flekker på sin noe anstrengte politiske CV.

Listhaug gjorde til slutt det eneste rette. Etter lang tids furting trakk hun seg som justisminister og meldte med det samtidig at Stortinget var blitt en stor barnehage med innlagt heksejakt–og at ytringsfriheten var kneblet. Med andre ord så gjør hun det som politikere er opplært til. De skylder på alle andre og fremstår selv skinnende hvit i sin noe manglende selvkritiske evalueringsdrakt.

Men når hun drar barnehager inn i politikkens skitne kommunikasjonslinjer–er det å dra det hele altfor langt. I barnehager har de en helt annen form for kommunikasjon. Der er de faktisk velvillig innstilt på å hjelpe hverandre. Å gjøre dagen god for andre–og dermed også for seg selv, er deres motto.

Det er vel slik som en 5-åring svarte da han ble spurt om han ville bli politiker når han ble stor: «Nei, jeg skal da få meg en ordentlig jobb».

Ikke greit det her med spørsmål og svar.

Eller hurr?