Sett fra tribunen:

Ei helg uten verken eliteseriefotball eller Premier League er en rystende affære

Vår faste spaltist Ronny Bratten tar for seg landslagspauser og «Heimebane» i sitt ferske innlegg.

Ronny Bratten 

meninger

Ved tolvtiden lørdag begynte jeg å merke en viss skjelving i det indre øret, og rundt klokka tre svettet jeg ukontrollert av mangel på fotball.

Landskampen mot Australia fredags kveld var mer underholdende enn vi har sett fra den kanten på en stund, men privatlandskamper er ingen erstatning for den virkelige varen.

Heldigvis hadde jeg Varg-Ålesund å se frem til: Varg fra Ulsteinvik rykket opp til eliteserien i fjor, etter å ha hentet John Carew som spillende hjelpetrener. Rett før seriestart falt imidlertid treneren om med hjerteinfarkt. Varg-styret trakk til allmenn overraskelse en jente-kanin opp av hatten, og ga jobben som hovedtrener til Ane Dahl Torp. Den så jeg ikke komme.

Vi snakker selvsagt om NRKs nye serie «Heimebane», et ti-episoders drama om den fiktive klubben Varg, som bryter barrierer ved å ansette Helena Mikkelsen (Ane Dahl Torp) som den første kvinnelige treneren på høyt nivå i norsk herrefotball. I tillegg til å ha snusforbruk som et ishockeylag i bakrus, må hun takle sure investorer, en stjernespiller på hell og et stortalent med nerveproblemer.

«Heimebane» har ført til en diskusjon om hvorfor det ikke er kvinnelige trenere i herrefotballen (med Skjervøys Eline Johansen som et hederlig unntak), samt en hissig debatt om Dahl Torps forsøk på å snakke trønder er troverdig.

Som sportsidiot er det imidlertid fotballdelen av serien som fascinerer mest. Jo da, jeg forstår at det bare er underholdning lagt til et fotballmiljø og ikke en dokumentar. Man kan ikke å forvente at alt skal være hundre prosent troverdig. Men likevel er det sant å si noen småting med serien som får meg til å stusse litt.

For det første kan det neppe være noen direkte uoverkommelig oppgave å ta ut laget, da stallen til Varg ikke teller mer enn 15 spillere på en god dag. Tilsynelatende finnes det intet reserve- eller juniorlag, og siden det er lov å stille med syv innbyttere, holder det sannsynligvis å stikke innom en og annen trening for å få plass på benken.

Varg har heller ikke noe støtteapparat å snakke om. John Carew – som veteranspissen Michael Ellingsen – er Helenas noe inkompetente assistenttrener, en pensjonert Leeds-fanatiker tjenestegjør som materialforvalter, men ut over det er det blankt: Ingen fysioterapeut behandler dårlige knær, og kampanalyse må Helena gjøre selv på fritiden.

Det kan heller ikke være noen fysisk trener i klubben, siden gutta i Varg åpenbart ikke har tatt egentrening spesielt på alvor før Helena dukket opp. Halvparten av spillerne kunne stilt opp i en bedriftsturnering for gatekjøkkenansatte uten å skille seg nevneverdig ut.

Som om det ikke er utfordrende nok å stable et slagkraftig lag på beina, har Helena et usannsynlig kravstort hjemmepublikum på nakken. Til tross for at Varg ikke har spist kirsebær med de store på årevis, organiserer fanklubben en protest mot henne etter noen få serierunder fordi hun ikke kjefter på dommerne. Alle som har heiet på en klubb, har kjent på trangen til å æreskjelle en inkompetent pipeblåser, men at trenerens selvkontroll i så måte skulle være kilde til mistillit må sies å være noe bemerkelsesverdig.

Store deler av supporterklubben til Varg jobber for øvrig på et verft, noe som må gjøre Varg til det siste laget i Norge med ekte arbeiderklassefans. Selv om fanbasen hovedsakelig består av folk over femti, tilbringer den harde kjernen mesteparten av fritida si på det som må være Norges minste og kjipeste supporterpub, hvor de øver inn ti minutter lange stev med intrikate rim.

Søndag kveld steg spenningen betraktelig da episode 5 omhandlet Vargs hjemmekamp mot den forhatte naboklubben Ålesund. Helena Mikkelsen fikk jobben som trener ved å overbevise Vargs sportslige ledelse om at en 5-2-2-1-formasjon – med en «dyptliggende fembackslinje» – ville gjøre susen i årets serie, men hittil har det blitt mye dyptligging og lite sus, noe som gjestene utnyttet til å gå til pause med en 0–1 ledelse.

Undertegnede har ikke vært til stede i garderoben til et eliteserielag som ligger under til pause, men kan levende forestille meg at det kan gå ei kule varmt. Jeg har også full forståelse at som kvinne i et særdeles mannsdominert yrke, kan det være nødvendig å markere seg. It’s a man’s, man’s world, og alt det der. Men av en eller annen grunn har jeg litt vondt for å tro at en eliteserietrener i fullt alvor ber spillerne sine filme, jukse og skade nøkkelspillere på det andre laget.

Vår trenerheltinne fulgte opp denne noe utradisjonelle pausepraten med å skjelle ut dommeren (så mye for hennes tidligere stoiske ro), slå ned Ålesunds trener, unnlate å fortelle sin høyest betrodde spiller at kona hans skulle føde og – i nødens mørkeste stund – sette innpå klubbens nevrotiske vidunderbarn som «falsk nier». Og skulle du sett, jammen ble det ikke seier.

Det er fem episoder igjen av «Heimebane». Om hver episode skal toppe den foregående, kommer antakelig Varg i siste episode til å slå Rosenborg ved at Helena uskadeliggjør keeperen deres med bedøvelsespil, svimeslår Kåre Ingebrigtsen med et velrettet karatespark mens hun samtidig bestikker linjemannen til å slippe innpå et par ekstra spillere på overtid.

Dessverre er antakelig dette likevel et mer sannsynlig hendelsesforløp i norsk fotball enn at ei dame får trene et herrelag på høyt nivå. Og til helga er det Premier League igjen på skjermen.