Kollektiv sjølvdiskriminering eller kollektiv inspirasjon

Da Ketil Solvik-Olsen 11.mai 2015 poengterte i Dagsnytt 18 at hans ambisjon er at Norge skal bli det beste jernbanelandet i Europa, må det kunne kalles tidenes dobbeltkommunikasjon.

NORD-NORGEBANEN: Tromsbaneentusisaten Hilde Sagland utenfor Olsborg stasjon. Foto: Birger Caspersen 

meninger

Like før påske hadde avisa Fremover en interessant artikkel om Sveriges tidligere statsminister Gøran Persson – nå styreleder i LKAB. Som foredragsholder under Svarta Bjørn-konferansen hevdet han at dobbeltspor mellom Narvik om Boden/Luleå vil være positivt for både Norge og Sverige – ja, for heile Nord-Europa med. «Vi klarer ikke alltid å se effektene av investeringer før de er gjennomført. Noe vil skje, og det kan bli stort!», sa Persson.

I Tromsø under Arctic Frontiers-konferansen i januar i år uttalte den finske samferdselsministeren, Anna Berner, at framtida ligger i nord. Hun ser for seg at jernbanen kan bedre økonomisk utvikling og skape et bredere næringsliv i Nord-Finland (Klassekampen 23. januar 2018).

Det er å håpe at våre naboer i øst kan være øyeåpnere for våre egne myndigheter og næringslivsaktører slik at de fronter Nord-Norgebanen (NNB) som ei positiv kraft for heile landet og for våre naboland. Det må poengteres at NNB kan bedre økonomisk utvikling og skape et mer mangfoldig næringsliv i vår ressursrike landsdel. Men istedenfor å si: «Vi kan ikke helt nøyaktig se effektene av NNB før den er i drift.

Noe vil skje, og det kan bli stort», så har både vår statsminister og samferdselsminister heller nørt opp under gamle myter: – for lite folk – for dyrt – altfor lange avstander for jernbane der oppe (Erna Solberg: 28.november og 19.desember 2016 og 15. august 2017 i Nordlys. Ketil Solvik-Olsen: 2. juli 2014 i Nordlys og 10. august 2015 i Nordlys og iTromsø). Gjennom mange tiår har slike myter skapt ei slags kollektiv sjølvdiskriminering her nord.

Da Ketil Solvik-Olsen 11.mai 2015 poengterte i Dagsnytt 18 at hans ambisjon er at Norge skal bli det beste jernbanelandet i Europa, må det kunne kalles tidenes dobbeltkommunikasjon – såsant han mente å inkludere Nord-Norge i kongeriket.

Rett nok ligger disse eksemplene et par år tilbake i tid. Og etter påtrykk fra flere hold ga Solbergregjeringa, som kjent, Jernbanedirektoratet ei bestilling om å utrede en ny jernbanetrasé mellom Fauske og Tromsø – et arbeid som nå pågår, og som skal ferdigstilles for høring innen 15. mai 2019. Ifølge framdriftsplanen for i vår skal utredingsarbeid og medvirkingsprosesser planlegges, og referansegrupper etableres og inkluderes. Eksisterende materiale skal kartlegges og konsulentbistand kjøpes inn.

Det er tillitsvekkende og betryggende at Jernbanedirektoratets arbeid er åpent for både innsyn og innspill. Denne sjansen til medvirking må både nordnorsk næringsliv, partier i alle valører og øvrige interessegrupper gripe for å sikre at rette premisser blir brukt – denne gangen!

13. mars 2018 presenterte Sør-Varanger Avis en smilende Solvik-Olsen og en storfornøyd regionveidirektør Torbjørn Naimak ilag med den finske samferdselsministeren. De applauderer for at hun nettopp har mottatt ei anbefaling fra det finske trafikkverket om å utrede en jernbanetrasè mellom Rovaniemi og Kirkenes. Solvik-Olsen forsikrer at Norge ønsker å bidra i arbeidsgruppa. På norsk side kan det bli snakk om å stille med 8,5 milliarder. Kirkenes jubler – med rette.

Denne begivenheten skal ikke bli en avledningsmanøver som vil sette Nord-Norgebanen – vår nasjonale hovedpulsåre – i skyggen. Den vil tvert imot rette lyskasteren på nordområdenes betydning. 8,5 milliarder – pytt, pytt! Beløpet er ikke stort større enn det som blei brukt på nye Holmestrand jernbanestasjon.

Et rakrygga og samla krav om forlenging av Nord-Norgebanen legger dødt det usaklige og arrogante motsvaret «skrik fra nord» når handlingsviljen i mulighetenes landsdel skal realiseres. Kollektiv sjølvdiskriminering kan lett erstattes med kollektiv optimisme. Valget er vårt. I 2018 er mytenes tidsalder så definitivt forbi.