FRA SIDELINJA

Frekkhetens nådegave

Spaltist Herman Kristoffersen 

- FIKK MEYER SPARKET: «Siv Jensen (bildet) fikk sparket Christine Meyer fordi hun flyttet Erling Holmøy til statistikkavdelingen», skriver Herman Kristoffersen.  Foto: √Öserud, Lise

meninger

Er det noen som nå ikke vet at Siv Jensen fikk sparket Christine Meyer fordi hun flyttet Erling Holmøy til statistikkavdelingen i Statistisk sentralbyrå (SSB)?

Likevel insisterer hun på at det ikke var slik det hang sammen. Dette til tross for at indikasjonene på det motsatte har tårnet seg opp i faretruende grad igjennom høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget.

Er det også en hemmelighet at hun elsket det såkalte innvandringsregnskapet til Holmøy? Dommedagsscenarioet han skapte ved dette kunne ikke Sylvi Listhaug gjort bedre. Det var midt i blinken for Frp-politikeren Siv Jensen, selv om flere fremtredende forskere mente at det var tvilsomme saker, rent faglig.

Christine Meyer, som var sjef i SSB på tidspunktet for ferdigstillelsen av dette såkalte regnskapet, så seg nødt til å offentliggjøre det, til tross for at det internt i byrået hersket sterk tvil om den faglige kvaliteten i rapporten.

Etterpå måtte komiteen formelig slite interne notater ut fra Siv Jensens departement, Finansdepartementet. Det var notatene fra samtaler med Christine Meyer som skulle bevise at Meyer var blitt advart mot å iverksette omorganiseringen av byrået sitt slik Finansministeren hadde hevdet lenge nå.

Men æsj, slike advarsler fantes ikke i disse interne notatene fra møter med Christine Meyer. Derfor sørget man for at de ble klusset inn i margen i ettertid med kulepenn eller noe, for at det hele skulle se tilforlatelig ut. Dokumentkorrigeringer, med andre ord. Siste en har sett er at Det Norske Arkivverket nå vil ha en forklaring fra Finansdepartementet på denne praksisen. Det går nå på arkivene løs.

For ministeren, Siv Jensen, gjaldt bare en sak hele veien. Erling Holmøy måtte fortsatt få være sentral i forskningsavdelingen i byrået. Vonde tunger ville ha det til at om bare Holmøy ble fredet av ledelsen sin i byrået og fikk være i forskningsavdelingen, så ville alt falle til ro igjen.

Stortingskomiteen klarte bare å samle seg om en slags kritikk av finansministeren, og har innstilt på dette overfor Stortinget. Alle utafor disse kretsene «vet» at Siv Jensens historie om dette ikke holder vann. For mange ble hun rett og slett tatt på fersken etter først å ha nektet å utlevere de «interne» dokumentene til kontrollkomiteen og deretter for å ha fått dem doktorert til å passe forklaringene sine om saken. En må være bra sløv i kontrollkomiteen for ikke å se dette.

Neste spørsmål blir da om en skal godta at en minister kan operere slik overfor Stortinget, uten at det får andre konsekvenser enn at noen få av oss så vidt husker det om noen måneder. Skal hun ikke få annet enn litt kritikk fra Stortinget for dette?

Hva med herr Isaksen, næringsministeren, som fredet direktøren for Innovasjon Norge som styret hennes ville fjerne? Direktør Anita Krohn Traaseth nektet for at hun hadde hørt noe om styrets skepsis til henne, til tross for at hun for måneder siden hadde fått en skriftlig advarsel i tretten punkter fra det samme styret.

En kan forstå at ministeren ville verne en meningsfelle som beveger seg på tynn is, men han nekter fortsatt for å ha grepet inn i styrets ansvarsområde. Til tross for at han faktisk hadde gjort akkurat det. I stedet fjernet han den styrelederen som var skeptisk til direktøren.

Kan han komme ustraffet fra det? Etter manges mening har han brutt styringsmodellen hvor ministeren bare kan styre gjennom generalforsamlingen. Han har blandet seg inn i hvordan direktøren og styret samhandler i den daglige driften. Hører vi noe om dette mer, eller har han kommet unna med det?

Hva med Olemic Thommessen, som til slutt måtte pakke snippeska si i presidentskapet? Partiet Høyre kom utrolig dårlig ut av dette. Erna Solberg og stortingsbenken til partiet måtte overlate til KrF å felle ham. Selv hadde de full tillit til ham hele veien.

Da han gikk, fortalte Erna Solberg oss at det ikke var et konstitusjonelt ansvar han hadde, for da var det liksom ikke så nøye. Da kunne han godt bli sittende, til tross for at sløvheten hans hadde kostet det norske folk en hel Opera i merkostnader.

Hva er det som skjer i landet vårt? Ministere serverer historier ettersom det passer dem, blir omtrent tatt på fersken, men det glir over. Det blir lagt på kjølelageret for å vente på en annen sak som skal være enda viktigere slik at vi glemmer hele greia.

Sylvi Listhaugs kommentar på Facebook om Arbeiderpartiet var så ille at hun måtte gå av som justisminister. Hun viste seg totalt uegnet til å ha et konstitusjonelt ansvar. Hun forsto rett og slett ikke spillereglene for en saklig debatt i nasjonalforsamlingen, og viste seg som den ekstremisten hun er. At hun «kjemper for ytringsfriheten» sin er som en dårlig parodi, all den stund det skal godt gjøres å ha større tilgang enn det hun har til presse og kommentarfelt i Media-Norge.

I dag har det sneket seg inn en arroganse i regjeringskabalen til Erna Solberg som fort kan bli den lille tuen som velter lasset. To perioder, åtte år, er kanskje i lengste laget for en regjering hvor statsrådene driver egne partikontorer i departementene sine og mener hva de vil etter som det passer dem? Har vi én regjering eller har vi tre samlokaliserte partikontorer som sammen skal styre landet?

Uten ledelse fra toppen overtar nemlig nonchalansen, og partienes ministere glemmer fort hvem som har plassert dem der. Dette er det Erna Solberg må forstå og gjøre noe med. Gjør hun det?