Kommentar:

Oppstått fra de politisk døde

Utnevnelsen av Wara til justisminister må nærmest være å betrakte som det endelige farvelet med Hagen-epoken, skriver Stig Jakobsen.
meninger

Det har vært en særdeles mørk måned for Frp. Justisminister Listhaug ble tvunget til å gå etter hennes obsternasighet mot Erna, og flere fylkespartier er i opprør etter at partiet har latt være å ekskludere en FpU-nestleder, til tross for utallige #MeToo-varsler.

Både Statsministeren og Siv Jensen ønsker åpenbart ro i regjeringen. Sistnevnte hadde sin egen kamp for overlevelse, etter at særdeles kritikkverdige forhold rundt avsettelsen av SSB-sjef Christine Meyer kom for en dag.

Jensen ble skånet, ripene i lakken til tross, men soloraid og trass fra justisministerhold gjorde at Erna Solberg til slutt satte foten ned. Behovet for denne gang å finne en «lagspiller» i rollen, har derfor vært viktigere enn noensinne.

Per Sandberg passet ikke en slik beskrivelse, ei heller fylte han det ideologiske tomrommet etter Listhaugs uttreden. Noen andre åpenbare kandidater i partiet fantes ikke.

Det er derfor den dramatiske vendingen kommer – Tor Mikkel Wara gjenoppstår som politiker.

For dem som er for ung til å huske hans forrige periode i manesjen, er han kort fortalt den fremste retorikeren partiet har hatt. Ikke bare har Fremskrittspartiet fått en samlende, tydelig røst, også mediene gnir seg i hendene, med tanke på at man har fått en sitatmaskin av de store tilbake.

Under Frps landsmøte i 1988 leverte han følgende ironiske forslag til Helsedirektorat-advarsel om farene med Frp: «Daglige tanker om individets frihet er helsefarlig. Det kan føre til tilpasningsvansker og mistro til autoritetene. Faren er størst hvis tanken slår rot i ung alder. Slutter man å tenke, vil faren avta».

Av andre klassikere, kan man nevne: «Det verste med å være politiker er at alle har en eller annen tragisk historie å fortelle om den gangen de ble urettferdig behandlet».

For ikke snakke om Waras selvironiske betraktning etter at han hadde forlatt Stortinget: «Politikere blir ofte tillagt strategiske og taktiske vurderinger som er altfor avanserte i forhold til den politiske hverdagen. I min tid som politiker var det først når jeg leste avisen at jeg skjønte hvor smarte vi hadde vært».

Det var kanskje ikke tilfeldig at det var nettopp kommunikasjonsbransjen Wara havnet i, etter at Carl I. Hagen sendte ham og mange andre sentrale Frp-ere på huet og ræva ut, under det berømte oppgjøret på Bolkesjø i 1994.

Hotellet hvor den store oppvasken foregikk, var ironisk nok hvor Kjell Hallbing skrev mange av sine Morgan Kane-romaner, og på mange vis har hendelsen i ettertid blitt stående som Frps eget «OK Corral»-oppgjør.

Mange har derfor trodd at Tor Mikkel Wara var politisk død, men omvendt proporsjonalt med Hagens svekkede rolle, har Wara blitt stadig viktigere rådgiver for Siv Jensen. Utnevnelsen av Wara til justisminister må nærmest være å betrakte som det endelige farvelet med Hagen-epoken. Samtidig skisserer dette en retningsendring for partiet.

Selv om både Listhaug og Wara har bakgrunn fra kommunikasjonsbyrået First House, er den ideologiske forskjellen dem imellom enorm. Der hvor Listhaug har stått for proteksjonisme, er Tor Mikkel for ultra-liberalist å regne. Der hvor Listhaug representerer grasrota, er Wara næringslivets mann.

Tor Mikkel har alltid stått for lavere skatter og et rungende ja til EØS-avtalen og EU-medlemskap. Hagen vendte EU-tanken ryggen da en del fylkeslag begynte å murre, og besluttet etter det svake valget i 1993 å slutte å snakke om lavere skatter, og heller messe om «lov og orden» og eldreomsorg.

Skattepolitikken var det som holdt liberalister, konservative og populister i partiet sammen, og da Hagen før stortingsvalget 1993 uttalte at han gikk imot lettelser i inntektsskatten til neste års statsbudsjett, ble det bråk. At han ikke en gang hadde klarert dette med partiorganene på forhånd, gjorde saken enda verre.

Det hele kulminerte i det store «Dolkesjø»-oppgjøret (som det på folkemunne har blitt kalt), hvor nestformann Ellen Wibe trakk seg. Fire av de ti stortingsrepresentantene til Frp gjorde det samme kort tid etter, i tillegg til en rekke andre tillitsvalgte i partiet. Ungdomsorganisasjonen FpU valgte så å legge ned seg selv på et ekstraordinært landsmøte.

Dette regnes som den mest knusende seieren i Carl I. Hagens politiske liv, og den siste spikeren i kista for liberalistene i partiet.

Trodde man … inntil Tor Mikkel Wara plutselig steg ut av graven.