Jeg har alltid drømt om å eie en hund. En veldressert hund. I 2002 gikk så deler av drømmen i oppfyllelse.
Jeg fikk meg nemlig en hund. En nydelig schæfervalp ved navn Tyson.
Det lille nurket på 8 uker ble hentet i mai 2002, og jeg var så uendelig stolt. Endelig var jeg blitt hundeeier. Dette skulle bli så gøy. Godt forberedt var jeg også. Jeg hadde tross alt lest om hunder, jeg hadde sett andre hunder og jeg hadde til og med hilst på andre hunder.
Vel hjemme startet imidlertid den harde virkeligheten, og det ble raskt klart for meg at hundehold er en nokså krevende idrett.
De første månedene var nemlig en tøff periode fylt med utallige tisseturer til alle døgnets tider, en tid hvor dobørster stadig ble fortært som en 3-retters middag på Bagatelle og en tid hvor det å lære å sove i bur var like usannsynlig som fred i Midtøsten.
På toppen av det hele hadde nok kennelen glemt å informere meg om en liten detalj. Nemlig at Tyson vokste veldig fort. Så fort at utenforstående, etter få måneder, lett kunne tro at Tysons faderlige opphav egentlig var en elg.
Etter fem intense måneders samboerskap med min kjære Tyson hadde jeg fortsatt en følelse av at noe manglet mellom oss. Tyson var verdens snilleste hund, men jeg begynte å bli urolig for at det var noe galt med hørselen hans. Dette først og fremst fordi de berømte dressurordrene – «sitt» og «dekk» – fortsatt var fremmedord på linje med de mer viderekomne betegnelsene – «kom hit» og «nei, ikke gå dit, vær så snill».
LES OGSÅ: Leina (11 md.) har vært savnet i en måned, men eieren gir ikke opp håpet om å finne henne i live
Løsningen ble et valpekurs. Denne geniale oppfinnelsen for en desperat hundeeier. Et kurs inndelt i ulike trinn, og hvor trinn 1 het «grunnleggende ferdigheter». Jeg og Tyson fikk plass på første forsøk. Trengte ikke engang levere inn vitnemål og attester. For en sann glede. Nå var vi endelig i gang.
Jeg skal innrømme at jeg hadde blandede følelser da jeg møtte opp første dagen på dette valpekurset. Selvfølgelig så jeg frem til å få skikkelig dressuropplæring, men samtidig var jeg spent på å se hvor flinke de andre hundeeierne var.
Den første kursdagen gikk imidlertid veldig bra, og mye av det skyldes nok at vi ikke hadde hundene med. Det var nemlig bare hundeeierne som møttes for å få informasjon om kursets videre gang.
Dag to ble litt mer komplisert. Jeg hadde selvfølgelig rotet med tiden, og var derfor den sist fremmøtte av alle deltakerne. På gresset foran meg så jeg alle de andre stolte hundeierne med sine kjære hunder stå usedvanlig disiplinert oppstilt på linje.
LES OGSÅ: Pappa, kan vi få hund
Tyson hadde nå skjønt at vi skulle møte andre «hundevenner», og kunne derfor nesten ikke vente på å komme seg ut av bilen.
”Velkommen til dette valpekurset”, hørte jeg instruktøren blidt annonsere i det jeg fløy i en vill fart forbi alle de andre oppstilte hundene, med kurs for skogen.
Tyson lå nesten i ett med gresset, og jeg vet ikke engang om de andre kursdeltakerne la merke til dette ”smygende ullteppet” i det jeg passerte i stor fart.
Da vi endelig hadde funnet en egnet plass, helt ytterst på høyre fløy, var det tid for dagens andre nedtur. Jeg hadde fått et forhåndsvarsel om at min hund kanskje var noe eldre enn de andre hundene, men ikke at han skulle være ti ganger så stor. Til min forskrekkelse så jeg at de andre hundeeierne stilte opp kurset med ulike pygmélignende hunderaser, og jeg skjønte fort at jeg skulle meldt meg på dette kurset noe tidligere.
Tiden var så kommet for å vise de andre på kurset hva vi kunne av lydighet fra før. En oppvisning som ikke tok alt for lang tid.
Det var en litt merkelig følelse fordi jeg var ganske sikker på at Tyson hadde hørt kommandoen «sitt» før dette kurset. Dette motbeviste han imidlertid ganske fort.
Jeg prøvde, uten hell, å forklare de andre på kurset at denne kommandoen lett kan forveksles med den hittil nokså undervurderte kommandoen: «Gå og legg andre valper i bakken».
Utover i kurset ble jeg og Tyson til stadighet bedt om å gå på andre siden av gressplenen. Begrunnelsen var at vi ikke skulle forstyrre de andre hundene på kurset, noe jeg hadde stor forståelse for. Det var ingen tvil om at Tyson til stadighet blandet sammen «hundelekene» han hadde liggende hjemme med de andre valpene på kurset.
På kursets siste dag kom så oppturen som jeg hadde ventet på.
For det første, så skulle jeg og Tyson endelig få delta sammen med de andre hundene, og i tillegg skulle vi få vise frem vår favorittøvelse – «innkalling». Denne øvelsen var vi gode på, og dette skyldtes først og fremst at Tyson var livredd for å komme bort fra sin eier.
Øvelsen startet med at jeg løp inn i skogen, mens den stakkars kursinstruktøren fortvilet forsøkte å holde igjen en tilsynelatende fanatisk Tyson. Da instruktøren endelig slapp taket, gikk det et gisp blant de andre kursdeltakerne. Tyson frådet i munnen av glede, og han brydde seg ingenting om at han rev med seg nesten halve skogen i sin glede over å få løpe etter sin kjære eier.
Vel tilbake blant de andre kursdeltakerne vanket det endelig litt ros. Makan til gjensynsglede mellom hund og eier hadde ingen sett før. Jeg var derfor en stolt hundeeier som kunne avslutte dette valpekurset.
Hva så med Tyson?
Jo da, han hadde benyttet sjansen, som løs hund, til å hilse på alle de andre hundene. Ikke bare for å si hei, men også for å få sjekket ut den spennende teorien – «hvor mange hundebånd er det mulig å tvinne sammen før eierne mister balansen»?
Tyson var for øvrig verdens beste familiehund, og vi var heldig som fikk mange fine år sammen.
