På bare få år har Norge vært gjennom en større omstilling, der vår aller største næring er redusert med 50.000 arbeidsplasser og ikke lenger utgjør drivkraften i vår økonomi. Bedrifter som leverte til oljenæringa har også måttet omstille seg og finne nye markeder. For de enkelte som ble berørt og deres familier har dette vært krevende.

Men for Norge som sådan har det gått overraskende bra, og arbeidsmarkedet er i stadig bedring. Samtidig viser to perspektivmeldinger fra to ulike regjeringer med fire års mellomrom at hvis vi ikke løser oppgaver smartere, står i arbeid lenger og inkluderer flere i arbeidslivet, så er ikke velferdsstaten bærekraftig. Det betyr at vi enten kan gjøre små endringer nå, eller vente til bærekraften i velferden svikter og store kutt må gjøres.

Allerede i 2013 slo regjeringen Stoltenbergs perspektivmelding fast at det vil bli trangere tider fremover og vi må prioritere tøffere. Dette ble bekreftet av regjeringen Solberg i 2017. Alle norske politikere kjenner godt til innholdet av meldingene og hvilke utfordringer Norge står overfor, men det er ikke dette som preger flertallet på Stortinget. Motstanden mot reformer er stor, og alle andre hensyn enn velferdsstatens bærekraft teller tyngre.

Flertallet gikk mot å regionalisere de kommunale kemnerkontorene fra 288 til de 27 kontorene Skatteetaten mente kunne gjøre jobben like godt eller bedre. Det ville spart 360 millioner kroner årlig og frigjort 500 årsverk til andre oppgaver. Distriktshensyn gjør at vi betaler 360 millioner for å subsidiere arbeidsplasser etaten selv sier at den ikke trenger.

Det er 360 millioner vi kunne brukt på helse, omsorg, barnehager eller rett og slett skattelette. Det har stortingsflertallet sagt nei til to ganger.

I fjor høst reverserte stortingsflertallet fjerningen av utbetalingsinformasjon for pensjon i brevs form. Halvannet år etter at folk flest har vent seg til at informasjon om at den samme summen blir overført sin konto på samme dato hver måned heller kan leses i bankens kontoutskrift, gjeninnføres pensjonsslippen.

Dette vil koste 30 millioner kroner årlig, i tillegg til kostnadene forbundet med at Nav over hele landet ble pålagt å ha en hjelpetelefon for å hjelpe pensjonister å finne utbetalingsinformasjon i kontooversikten fra banken var bortkastet. Dette fra et storting som snakker varmt om innovasjon og digitalisering av offentlig sektor.

Man kan stille spørsmål ved hva poenget er med å bruke store offentlige midler på innovasjon og gründere, når vi ikke vil bruke teknologien som utvikles og løsningene som leveres dersom det fører til at vi jobber smartere eller gjør ting annerledes. Og dette er to relativt små endringer i den store sammenheng. Men når Stortinget ikke engang er villige til å gjøre dette, hva da med andre nødvendige reformer?

Det trenger ikke være store kutt eller kraftige omstillinger som skal til. Den borgerlige regjeringens innføring av aktivitetskrav på sykepenger i 2004, har ført til en kraftig reduksjon i sykefraværet og lavere rekruttering til langvarige helserelaterte ytelser som arbeidsavklaringspenger (og dens forløpere) og uføretrygd.

Kommer regjeringen med lignende forslag nå, er det nesten mer sannsynlig at ordninger som bør strammes litt inn, heller blir utvidet til å gjelde flere og maksimalisert økonomisk. Det er selvsagt ikke opposisjonens rolle å gjennomføre regjeringens politikk på alle områder, men det er faktisk lov å være ansvarlig selv om man ikke sitter i regjering.

Vi må altså sørge for at vi i snitt jobber mer, gjennom flere i arbeid, mindre deltid og mindre sykefravær, og at offentlig sektor blir mer effektiv. Begge deler vil bety endringer i noen offentlig ytelser og virksomheter. Dette er fullt mulig å gjøre relativt smertefritt med dagens økonomiske handlingsrom.

Vi som vil verne sårbare grupper over tid, blir fremstilt som usosiale når vi foreslår endringer nå. Men det er de som ikke er villige til reformer i dag, som svikter de gruppene som trenger velferdsstaten mest i morgen.