Sett fra tribunen:

«Derfor må det være så utrolig deilig å være blant dem som ikke bryr seg om fotball»

Ronny Bratten tenker på hvordan livet er for de som ikke bryr seg om fotball.

Tromsø 20171014. Eliteserien fotball 2017. Tromsø-Rosenborg 0-3. Tromsøs Runar Espejord i duell med Rosenborgs Tore Reginiussen i kampen TIL-Rosenborg pÃ¥ Alfheim stadion. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix  Foto: Bertinussen, Rune Stoltz

Ronny Bratten  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

meninger

Noen ganger tenker jeg på alle de som overhodet ikke bryr seg om fotball. De som aldri har vært på et stadion, som slår av om en fotballkamp kommer på fjernsynet, og som ikke kan si navnet på fem trenere, om det så sto om livet. Så utrolig behagelig det må være!

For min del var løpet kjørt første gang faren min satte på en tippekamp. Jeg husker godt at jeg som seksåring tvang meg til å se Norge-Irland (VM-kvalifisering høsten 1984), og jeg har et klart minne om det fornedrende 1–5 nederlaget hjemme mot Danmark året etter.

Det tapet – etter at Norge ledet 1–0 til pause – er for øvrig årsaken til at jeg ikke heiet på Danmark i VM 1986, og at det fortsatt sitter langt inne for meg å juble for en dansk triumf.

Jeg er fortsatt sur på Maradonas «hånd of God» i 1986 og gråt da Chris Waddle satte den siste engelske straffen ti meter over mål i VM-semifinalen 1990. «Drillos» vei til VM i 1994 gir meg fortsatt gåsehud og trang hals.

Jeg var 15 år i 1993, og følelsen av at Norge plutselig hadde et fantastisk lag med en taktikk verden ikke forsto, ga meg en følelse av usårbarhet som jeg aldri siden har følt på.

For sånn er livet som over middels interessert i fotball: Enten blir det seier og lystig spasering på livets landevei mens man plystrer en munter melodi og utfører noen livsglade hopp, eller så blir det tap som formørker sinnet og gir deg selvfølelse som et velbrukt lommetørkle som noen har forlatt i en sølepytt.

Jeg er selv trener for A-laget fra heimbygda mi, og dessverre for egen mental helse taper vi flere kamper enn vi vinner, noe som påfører mang en mandag et ekstra strøk av tristesse. Til gjengjeld vant vi i fjor plutselig siste seriekamp på bortebane og unnlot ved et Herrens under å rykke ned fra 5. divisjon, noe som gjorde mørketiden betydelig lettere å bære.

I sommerhalvåret følger jeg også TIL med argusøyne, noe som har vært en ujevn affære opp gjennom årene. Før var det for så vidt greit: TIL vant hjemme og tapte borte. Dermed kunne man gå på hver hjemmekamp og glede seg over tre poeng, uten å plages med forhåpninger om seriegull eller bekymringer om nedrykk.

De siste femten årene har vært adskillig mer pinefulle, i den forstand at laget både har seilt ned en divisjon i ny og ne, men også kjempet om edlere metall fra tid til annen. Det er i overkant mye å forholde seg til, så om Valakari nå kan styre skuta til en udramatisk plassering midt på tabellen, hadde det fjernet et unødvendig stressmoment.

Som de fleste nordmenn følger jeg også engelsk fotball tett. Liverpool er mitt lag. Ungdomstiden min sammenfalt med Manchester Uniteds gullalder, noe som var en tung belastning med tanke på hvor mange som går omkring og heier på de røde fra Mordor. Tross alt kunne det vært verre – jeg har venner som heier på Leeds, West Ham, Blackburn og Sheffield Wednesday.

Onsdag spilte Liverpool kvartfinale i Champions League, og vant – muligens en tanke overraskende – 3–0 mot Manchester City. Kampen fylte meg med en ektefølte glede jeg ikke er i stand til å skildre med ord; en boblende, ekstatisk varme som selv nå, dager senere, får meg til å smile bredt. Før jeg kommer på at det er returoppgjør på tirsdag, hvilket gjør at jeg umiddelbart begynner å grue meg.

Åge Aleksandersen sang en gang at han ville være en gjennomsnittsmann. I et slikt gjennomsnittsliv er det begrenset med hendelser som fører til de helt store følelsessvingningene, med unntak for de helt store begivenhetene.

Vi kan sette pris på en god kulturopplevelse, eller kjenne tilfredsstillelsen ved et ekstra godt måltid. Ei langhelg i London eller ei uke på Mallorca kan være krydder i hverdagen.

Men den absurde følelsesmessige berg-og-dal-banen som fotball bringer med seg, finner i alle fall ikke jeg i dagliglivet. Som trener i seriesystemets lavtliggende strøk, kan stemningen svinge fra dypeste fortvilelse til enorm lettelse, etter som meldingene tikker inn fra spillere som har pådratt seg et magevirus, eller i siste liten har sendt kona på hytta med ungene slik at de kan stille på kamp i stedet.

Underveis i en kamp går man gjerne gjennom hele følelsesregisteret: Fra å kanskje kjede seg litt, til begeistring for enkeltprestasjoner, til vill glede over en scoring, til dyp frustrasjon over tap på overtid. I ettertid skal kampen kverne i bakhodet, brekkes opp i småbiter og analyseres til døde.

Dette skjer flere ganger, hver uke, hele året, hvert år.

Derfor må det være så utrolig deilig å være blant dem som ikke bryr seg om fotball. For et utrolig behagelig liv! Den uinteresserte kan tusle rundt uten å bekymre seg om en egyptisk mangemillionær har vondt i lysken.

Den som ikke ligger under fotballens åk, kan bruke helga til husarbeid, hyttetur, skigåing og byturer. Den frie sjel nyter sin fritid i rolig harmoni, upåvirket av om en ball havner i det ene eller andre nettet. Det må være det som er definisjonen av frihet.

Men følelsen jeg kommer til å få om Runar Espejord avslutter måltørken sin på Alfheim søndag, bytter jeg ikke bort mot noe.