«De har gått fra hus til hus, og så har de plukket unger. […] Det viser veien. For de har fulgt den, og de har tatt dem fra hus til hus til hus bortover veien. I løpet av fire år tok de inn ni unger på ei strekning på seks kilometer».

Den alvorstyngede fortellerstemmen snakket over dramatisk musikk, til dystre bilder, på Dagsrevyen torsdag. Det handlet om de mange barnevernssakene i Steigen kommune i Nordland, en kommune som har fem ganger høyere tilfeller av slike saker enn resten av landet.

Jeg kjenner ingen av disse enkeltsakene, ikke mer enn de som ble omtalt på Dagsrevyen, av uttalelser fra den ene parten i flere av sakene, lest opp av noen andre, for anonymiseringens del.

Det er bra at NRK tar opp denne problematikken. Det er bra at det blir en offentlig samtale om dette. Det er bra at Barnevernet diskuteres. Likevel kan det være greit å avlive noen myter om Barnevernet, i stedet for å gi gamle skremmebilder mer næring og krutt. Det siste tjener verken sakene, barna eller folks syn på Barnevernet.

Det er heldigvis ikke slik at Barnevernet er en okkult sekt som lever i et parallellsamfunn, der de stormer inn i livene til tilfeldige folk og forsyner seg av ungene deres, for å dekke egne behov, selv om det kan se slik ut på TV. Barnevernet kobles inn i de spesifikke sakene, der det først ligger ei eller flere bekymringsmeldinger til grunns, meldt inn til kommunen.

Ei bekymringsmelding utløser automatisk en undersøkelse av saken. Hvis bekymringene oppfattes som reelle, skal det iverksettes hjelpetiltak. Skulle dernest disse tiltakene ikke gi den ønskede effekt, må saken legges frem for Fylkesnemnda, der tre dommere (en juridisk og to faglige meddommere) tar stilling til hvorvidt foreldre eller foresatte skal fratas omsorgsretten for sine barn.

Den private parten har da krav på gratis, juridisk bistand, betalt av staten. Blir det så fattet vedtak om å overta omsorgen for ett eller flere barn, kan parten som rammes forlange at saken også behandles av Tingretten.

Det er altså mange rettssikkerhetshensyn som skal tas, det er flere folk som tar vurderingene, og avgjørelsene skal alltid treffes på et bredt og solid grunnlag. Selvsagt skal de dét, akkurat som at det til enhver tid er barnas behov, hensyn, helse og sikkerhet som vektlegges.

Det å bli fratatt barna sine er noe jeg antar er så smertefullt at det er umulig å ta det innover seg, om man ikke har opplevd det selv. Det er sågar sikkert så opprivende og vondt at det kan oppleves totalt uforståelig å skjønne det for dem som rammes av dette. Spesielt akkurat mens de står midt oppi det.

Derfor er det selvsagt også dypt forstemmende når vedtak om omsorgsovertaking er gale. Og det skjer dessverre. Vurderingene tas på skjønn, av mennesker, og da er det beklagelig nok ikke til å unngå at feil blir gjort, akkurat som rettsvesenet som sådan dømmer og frifinner folk der det motsatte burde ha skjedd. Vi legger likevel ikke ned rettsvesenet av den grunn.

Saker som berører Barnevernet har mye stigma rundt seg. Bare ordet «Barnevernet» har en skremmende og negativ klang i seg, da dette er en instans som utelukkende kobles inn når det er dysfunksjonelle familieforhold som skal ryddes opp i. Det assosieres til vold, misbruk, rus og uansvarlighet, selv om ingen av disse faktorene trenger å være til stede i hvert enkelt tilfelle.

Stigmaet gjelder heller ikke bare for foreldrene som rammes, men i høyeste grad også for ungene, som jo er hva dette handler om. Det er lite ekstrapoeng å hente i skolegården ved å si at du er tatt hånd om av Barnevernet. I tillegg er det neppe utelukkende gøy å jobbe i Barnevernet. Å få kjeft og møte fortvilte og sinte mennesker er en del av hverdagen.

Dessuten er det ikke til å komme forbi at de som uttaler seg om enkeltsaker i barnevernssaker så å si alltid er foreldrene eller barnas foresatte. Barnevernet selv avstår – naturlig nok – å diskutere enkeltsaker, og barna det handler om er selvsagt aldri de som står frem og prosederer sine saker. Av den grunn er det dessverre ofte et veldig ensidig og negativt inntrykk som skapes av Barnevernet i media.

Det er helt sikkert masse som kan bli bedre i Barnevernet. I forbindelse med hastevedtak sendes av og til uniformert politi inn i klasserom og skolegårder. Det er neppe nødvendig i hvert enkelt tilfelle. I mange av sakene kastes dessverre også slitne, redde og fortvilte mennesker rundt som kasteballer i systemets irrganger, der de stadig må forholde seg til nye saksbehandlere, samt lover og paragrafer og Fandens oldemor det kan være vanskelig selv for eksperter å sjonglere feilfritt med.

Feilprosenten i slike vurderinger må selvsagt også konstant bestrebes å trykkes ned mot et minimum, noe jeg også tror skjer. For det er viktig å minne om det selvfølgelige her, at Barnevernet (prøv å smatte på selve ordet) først og fremst er der for barna. For å beskytte barna våre. For å gripe inn når barn av forskjellige grunner, og av forskjellig alvorlighetsgrad, trenger hjelp.

For det er alltid barna det skal handle om. Og derfor må også vi i media vokte oss for å bli talerør for tendensiøs skremselspropaganda som bare gjør galt verre. Akkurat som impulsive utblåsninger i sosiale medier er lite egnet til å hjelpe barna nevneverdig. Vi har alle et ansvar her.