Snart ti år etter at Hermans prosjekt falt i grus, der det ble brukt titalls på titalls millioner kroner for at den internasjonale olympiske komité (IOC) skulle velge Tromsø som arrangørby for vinter-OL, først i 2014 og så i 2018, er han fortsatt sur og bitter som gammel eddik. Nå er det Johann André Forfangs fantastiske innsats som skihopper Herman Kristoffersen bruker i sin faste spalte i iTromsø som brekkstang i sitt fortsatte hevntokt mot oss som med god grunn ikke ønska å stille Tromsø til disposisjon for IOC.

Ikke minst er det undertegnede Herman er ute etter, men han er for feig til å nevne meg med navns nevnelse. Herman gjentar sin påstand om at vi (Nei til OL), som det ultimate sviket, ga daværende idrettspresident Tove Paule blomster da idrettsforbundet vendte tommelen ned for å gå videre med Tromsø2018s OL-søknad. Hvilken dokumentasjon har Herman Kristoffersen for denne påstanden?

I likhet med mange andre dreiv jeg med skihopping i mine guttedager. Mesteparten av tida gikk til å bygge hoppbakkene av snø i terrenget da vi ikke hadde stillasbakke. Med hoppanlegg som det var mange andre steder kunne nok både jeg og mange av mine barndomskamerater drevet hoppsporten langt lengre enn vi gjorde.

Tusener av hoppbakker i alle størrelser og med trestillas fantes i by og bygd over store deler av landet. De aller fleste av disse er nå borte. Hoppidretten har over mange år utvikla seg i en stadig mer marginal retning. Kravene til utstyr, kroppsfasong, trening og anlegg har gjort skihopping til en spektakulær TV-sport. Og jeg må nok innrømme at jeg sannsynligvis er over gjennomsnittlig interessert, og prøver å få med hvert minutt av hoppsport på TV.

At jentene også har inntatt hoppbakkene, sjøl om en svært konservativ kultur i det internasjonale skiforbundet holder jentene borte fra storbakkene, gjør også skihopping mer attraktiv. Det er kanskje nettopp i storbakkene jentene vil konkurrere med guttene på like fot fordi kravet til teknikk er mer viktig enn spenst og styrke som i normalbakke (K90), som jentene nå må hoppe i. Men sjøl med jentenes inntog er nok skihopping den idretten der det er færrest utøvere i forhold til kostnaden med å bygge og drive et hoppanlegg med internasjonal standard. Derfor vil det også i fremtida være relativt få hoppanlegg i Norge med K125, og kun Vikersund som skiflygingsbakke.

Tromsø skiklubb hopp har lansert et prosjekt med K90 og K125-bakker ved Storelva på Kvaløya. Dette jobbes det seriøst med fra klubben og mange andre. Den politiske ledelsen i Tromsø kommune har uttrykt positiv holdning til initiativet, men økonomisk må et slikt anlegg sees i sammenheng med mange andre viktige behov innafor idrettsanleggsinvesteringer. Sjøl om Holmenkollen kosta over en milliard for ombygginga for ski-VM i 2011 vil nok ikke et anlegg ved Storelva få en slik kostnad. Men med hall-behovet som det mest presserende er ekstern finansiering avgjørende.

Tromsø skiklubb var klubben med flest deltakere i siste hopp-NM for senior, noe som viser at det drives godt rekrutteringsarbeid i Tromsø-området. Og Alta er representert med en av de beste kvinnelige hopperne internasjonalt, Anna Odine Strøm. Å jobbe for at det skal bygges et nasjonalt hoppanlegg også i Nord-Norge, og at det bør ligge i Tromsø, er noe det bør kunne samles stor oppslutning om.

At Herman Kristoffersen velger å bruke Forfangs suksess til sitt hevntokt mot oss som kjempa og kjemper mot IOC er lite konstruktivt i så måte. Heldigvis har langt flere i Norge blitt mye mer kritisk til IOC, på tross av de olympiske idrettsprestasjonene til de norske utøverne. Derfor falt initiativet fra Lillehammer umiddelbart til jorden da de ymta frempå om nytt OL til Norge etter idrettssuksessen i Pyeongchang.

En av de sentrale personene i Tromsø 2018 as, Roger Ingebrigtsen, var svært klar i sin kommentar da han sa at det er ikke aktuelt med OL i Norge før IOC har endret seg grunnleggende. En uttalelse jeg gir full tilslutning til. Så får vi leve med at Herman Kristoffersens store prosjekt falt i grus.