For andre gang på kort tid har kurdiske Mahbob og Sayd Torabi fått fremmedfiendtlige klistremerker limt på dørene i deres borettslag. Man skulle tro det var en historie hentet fra et land med langt lavere utdanningsnivå og mindre bevissthet på området, men den er faktisk fra Tomasjordnes i Tromsø.

«Refugees not welcome» (flyktninger er ikke velkomne), lyser det i gult på svart bakgrunn. Dette er ikke en morsom ringe-på-døra-spøk. Har man tatt seg bryet med å skaffe seg klistremerker med slik påskrift, er man langt mer nidkjær i sitt budskap. De gjør det for å intimidere, og for at familien, som har kjøpt bolig der, skal føle seg utrygge.

Dette er andre gang det skjer. Det første klistremerket kom rett etter at de hadde flyttet inn, hvilket tyder på at det eneste de har imot familien er at de opprinnelig kommer fra et annet land.

Ekstra ille er det at handlingen er utført av noen som høyst sannsynlig har nøkkel til oppgangen, ettersom dette har skjedd innenfor et låst fellesområde. Man kan skjønne at familien føler frykt.

Det er noe ynkelig ved å stå for et slikt bastant synspunkt, men i stedet for å fremme det i offentligheten, setter man en klistrelapp på døra og løper og gjemmer seg. Det er nesten sånn at man håper at det bare er ungdommer som gjør det for å tøffe seg.

Slike handlinger har derimot stadig oftere kommet fra voksne folk med familie, jobb og normale, sosiale liv. For ti år siden kunne man være brennsikre på at gjerningspersonen var et eller annet sosialt utskudd, men med debattklimaet som har oppstått i lukkede grupper på Facebook, på Document.no, Rights.no og i kommentarfelter, har man på sett og vis normalisert galskapen.

Det gjøres en stor jobb i disse gruppene for å underbygge «sannheter» og gi hatet næring, med forsøksvis vitenskapelig dokumentasjon av innvandrergruppenes forferdeligheter. Men som teolog Anders Møller-Stray så treffende tvitret: «Det er en vesentlig forskjell på å kunne dokumentere en påstand, og å bare kunne Document’ere den».

Gjennom ekkokamre finner folk styrke til å ta til orde. Selv om det i dette tilfelle var kjapt etterfulgt av en løpetur for å gjemme seg.

Vi kan ikke bare bagatellisere dette, mener Tromsøs ordfører Kristin Røymo. Slik skal vi ikke ha det i Norge, rett og slett. Røymo møter neppe politisk motstand mot sitt synspunkt – både Siv Jensen, Jonas Gahr Støre og Sylvi Listhaug ville nok stilt seg bak en slik fordømmelse. Alle politikere på nasjonalt plan har samme ryggmargsrefleksen – vi kan ikke tolerere hatkriminalitet.

Samme hvor man står i flyktningdebatten – slike virkemidler er simpelthen ikke akseptable blant folk med respekt for demokratiet. Sånn er det ikke nødvendigvis i andre land.

Denne helga sikret ultranasjonalisten Viktor Orbán seg en ny periode ved makten i Ungarn. Partiet hans, Fidesz, har igjen kjørt en kampanje hvor anti-immigrasjon er det sentrale budskapet. Valgkampen har også, som sist, bikket over i det hatefulle og trakasserende, mot gruppene de vil bli kvitt.

Trump vant på tilsvarende vis i USA, gjennom lovnader om å hindre muslimer i å komme til landet og å bygge en mur på grensen mot Mexico. Årsaken til at man fikk Brexit, var også den sterke motstanden mot immigranter på landsbygda i England.

Det er heller ikke Listhaugs landbrukspolitikk som har gjort at folk i det siste har flokket seg til Fremskrittspartiet, for å si det sånn.

Å fastslå at det er sterke strømninger mot innvandring, er en grov underdrivelse. Men én ting er å ikke være tilhenger av åpne landegrenser – hatkriminalitet er noe ganske annet.

Lovlige politiske virkemidler må tillates, uansett hvor uenige man er i standpunktene som hevdes. Forfølgelse av og trusler mot folkegrupper, seksuelle minoriteter eller de svake i samfunnet er derimot ikke en del av diskursen.

NRK Troms publiserte mandag artikkelen «Spøkene deres kan være farlige», hvor de hadde snakket med fire av byens ungdommer om den stadig økende tendensen blant unge til å slenge om seg med betegnelser som «hore», «jøde», «homo» og «nigger».

Professor Anna Birgitta Nilson, som står bak boka «Hatprat», fremholder at ord som omhandler folkegrupper kan endre seg til å bli skjellsord. På 60-tallet gjaldt dette nordlendinger. På 70-tallet pakistanere. I dag trekker Anne Birgitta Nilsen fram jøder og homoseksuelle som eksempler. For få år siden ble romfolket betegnet som rotter og parasitter i kommentarfeltene.

«Rapport om hatkriminalitet» viser at det har vært en kraftig økning utover 2000-tallet. Hudfarge, nasjonalitet og etnisitet er de vanligste motivene. Murringen blant innvandringsmotstandere har begynt å innta ubehagelige og usosiale former.

Det er derfor viktig at Røymo setter en strek i sanden. Selv om budskapet er aldri så selvfølgelig, må vi slå fast at hatpropaganda på husvegger eller-dører ikke er måten å diskutere innvandring på. Om man er aldri så mye motstander av det.